I et intervju med Klassekampen i går sier Holmås at «SV har mistet noe av den klare identiteten som kjennetegnet partiet tidligere». Han mener også «folk savner de store og tydelige prosjektene fra SV, sakene de kan forbinde oss med».
Slike utsagn er i realiteten en sterk dom over SVs posisjon i regjering. Lederkandidaten innrømmer at SV i regjering ikke har klart å sette så sterkt preg på den praktiske politikken at velgerne legger merke til den. Den eneste logiske konklusjonen i et slikt resonnement er at partiet bør gå ut av de rødgrønne samarbeidet.
Lysbakken, som av mange regnes som mer venstreorientert enn Holmås, avholder seg fra slike karakteristikker. Som statsråd er han da også programforpliktet til å forsvare regjeringssamarbeidet så lenge det varer.
Uansett hvem som vinner ledervalget i SV, vil han få store problemer med å profilere partiet så lenge det er en politisk lillebror i regjeringen. SVs identitet er knyttet til klare standpunkter innenfor fattigdom, skole, klima og utenrikspolitikk. Innenfor alle disse områdene er det i dag vanskelig å se noen klar SV-profil.
Det vises også i meningsmålingene. Partiet sliter svært tungt. Stadig oftere ser de tillitsvalgte tretallet når den prosentvise oppslutningen om partiet måles på nasjonalt plan.
Det er et tidsspørsmål hvor lenge SV kan sitte stille og se på en slik utvikling. Når alt kommer til alt, er partiets ve og vel det viktigste for de aller fleste politikere. SVs ledelse har ikke klart å rettferdiggjøre regjeringsdeltakelsen overfor de velgergrupper som partiet er avhengig av.
I forrige uke tok flere lokalpolitikere til orde for å gå ut av regjeringen før neste valg. Den som velges til ny leder vil neppe oppleve stor motstand internt hvis han finner sak å gjøre dette på.