Aftenposten intervjuet i helgen den siste sivilarbeideren her til lands.
Nedleggelsen av siviltjenesten er å begynne i feil ende. Den sivile verneplikten pålegges unge mennesker som av overbevisningsgrunner nekter å gjennomføre den militære verneplikten. Det naturlige ville vært å påbegynne en gjennomgang av vernepliktsordningen i den militære enden, og så se hvilke konsekvenser dette ville fått for den sivile delen.
En slik gjennomgang er på høy tid. Den norske vernepliktsordningen, slik den praktiseres i dag, har utspilt sin rolle. En oversikt for få år siden viste følgende bilde:
Av drøyt 34.000 menn som ble innkalt til sesjon, forsvant mer enn en tredel ut fordi de ble klassifisert som ikke tjenestedyktige. Ytterligere 5-10.000 fikk utsatt tjenesten, på grunn av utdanning eller andre forhold. Av de cirka 10.000 gjenværende som påbegynte den militære førstegangstjenesten, falt drøyt 2.000 fra underveis, av ulike årsaker. Konklusjonen var at kun en av fem som innkalles til sesjon, fullfører den militære førstegangstjenesten.
Hensikten med verneplikten har vært den beste. At alle unge menn – og etter hvert gradvis flere kvinner – skulle gi ett år av sitt liv til beste for fellesskapet, har i skiftende historiske perioder sørget for at Forsvaret har kunnet bemanne et mobiliseringsforsvar. Ordningen har også vært en verdifull sosial smeltedigel og et møte med voksenlivet for mange.
Men med tall som nevnt over er det åpenbart at verneplikten i dag virker tilfeldig og urettferdig. Dessuten er våre omgivelser heldigvis av en helt annen karakter enn i mange tidligere epoker, noe som i stor grad reduserer den militære begrunnelsen for allmenn verneplikt.
Enten bør verneplikten utvides slik at alle kvinner og menn bidrar med ett år av sine liv til en oppgave for fellesskapet, eller bør den avvikles. I dag synes det siste alternativet å være det mest realistiske.