Allerede i barneskolen fikk vi karakterer i orden og oppførsel. Men flere ble sendt på gangen og måtte speile seg i linoleumen. Klasserommet hadde fem skammekroker. Vi satt igjen etter skoleslutt. Fikk anmerkninger i boka. Melding med hjem. Og ble trukket både i det ene og det andre øret. Det ble ikke folk av oss heller! Å bære ved til det mytologiske bålet er en kjent politisk øvelse. Og lyset fra bålet er ofte så lite at det trengs et stort mørke for å synes.
Skolen og sykehjemmet er blitt en rekvisitt i spillet om politisk oppmerksomhet. I velværesamfunnet er det vanskelig å heve en harmdirrende pekefinger. Bære et banner eller løfte en fakkel. I kampen om oppmerksomhet og overskrifter er mytene derfor gode å gripe til. Vi blir lett offer for den «nye uvitenskapen» når de politiske mytemakerne understøtter sitt oppmerksomhetsbehov med statistikk og matematikk, og når desimalforskjeller forklares som kvalitetsforskjeller i rangeringskolonnene. Det som er lite blir stort, og det som er stort blir lort.
Senest ser vi dette forbilledlig demonstrert av tre personer som kjemper om den politiske makten i byen, hver for seg og sammen. Jørgen Kristiansen (KrF), Tor S. Utsogn (Frp) og Arvid Grundekjøn (H). Alle bærer ved til det mytologiske bålet.
Etter overskriftene å dømme, og det bekymringsfulle alvoret de legger i saken, skulle en tro disiplinproblemene i skolen hadde vært en gjenganger i bystyremøtene, i oppvekststyret og formannskap. Og at det nå for alvor skulle tas et tak. Men problemet med disiplin i skolen har aldri vært oppe til debatt verken i formannskap, oppvekststyret eller i bystyret. To av dem har allerede betydelig politisk innflytelse, tilstrekkelig til at de kunne satt problemet på dagsorden, fattet beslutninger og på den måten skapt ro og harmoni i den påståtte urolige skolen.
Et tilsvarende og glitrende eksempel på mytemakeri viser Tor S. Utsogn når han med de beste intensjoner (?) ønsker at de eldre på sykehjemmene skal bli «sjefene» og ikke bli styrt av rigide regler og forordninger. «Her kan jeg stå opp og legge meg som jeg vil, spasere en tur når jeg vil, og på søndag kan jeg ta meg et glass vin eller to til maten hvis jeg ønsker det», forteller en beboer på Ternevig omsorgssenter tilfreds, og som opplever sin tilværelse som hun var på ferie. Hvorfor slår Tor S. Utsogn seg gjennom en åpen dør, til tross for at han er i posisjon til å ha både kunnskaper, innsikt og oversikt. Nok til å vite noe ganske annet?
Hvordan må lærerne og rektorene på skolene, sykepleiere og hjelpepleiere ved omsorgsinstitusjonene oppleve å stadig bli gjort til gjenstand for negativ oppmerksomhet, mytemakeri og kritikk fra sine arbeidsgivere, politikerne? Til en rekvisitt i det politiske skuespillet? Til synsing og sansing? Mot, og med bedre vitende? Nylig ble en hel yrkesgruppe, hjemmehjelperne, stigmatisert som kriminelle fordi to hjemmehjelpere hadde blitt tatt for å stjele fra en klient. Samtlige burde videoovervåkes ble det hevdet fra politisk innflytelsesrike personer.
Stolthet, tillit, anerkjennelse og tilhørighet er sentrale begreper i moderne personalpolitikk. Slik opplever neppe de ansatte hverdagen når de til stadighet blir kulisser og rekvisitter i et politisk skuespill om oppmerksomhet. Snarere enn fortsatt å svekke omdømmet og skape falske myter og forestillinger, burde den politiske ledelsen i byen sette seg ned og drøfte hvordan de kan løfte de ansattes anseelse og yrkesstolthet og bygge tillit, identitet og tilhørighet. Når så jeg sist et forsvar fra politisk hold (arbeidsgiver) når en institusjon, en skole eller en offentlig etat ble rammet av unyansert kritikk? Det har blitt et politisk tabu dessverre.
Vi har gode velferdsordninger, institusjoner og skoler og de skal selvsagt bli enda bedre. Vi har allerede, og skal fortsatt aktivt ønske velkommen, nye måter å organisere drift av omsorgsinstitusjonene, nye pedagogiske metoder i skolen og vi må bli enda bedre på service. Slik for øvrig alle andre bedrifter gjør i sitt daglige strev for å tilfredsstille kunder og leverandører. Det kan neppe skje hvis politikerne skal bestemme hvor lenge vaflene skal steke og hvor sterk kaffen skal være på Ternevig, hvilken farge dropsen i kinokiosken skal ha, hvordan Olav skal undervises i matematikk og om det skal settes en karakter i orden. Kompetansen og innsikten tilhører skolen selv. Derfor har skolen utstrakt selvstyre. Når skal politikerne endelig innrømme sin inkompetanse og gi dem som har fått delegert kompetansen mulighet til å utvikle innflytelsen i frihet og tillit?
Jeg ønsker en omdømmekampanje for de ansatte i Kristiansand kommune som skal bygge stolthet, tillit og anerkjennelse. En av plakatene skal vise en røslig og smilende rørlegger i kjeledress med et spedbarn i armene. Og teksten skal lyde: «Jeg er også omsorgsarbeider».