«Vestlændingerne har kalt os Østlændinger, Østlendingerne Vestlændinger – og vi har ladet os kalde hvadsomhelst. Jeg har da foreslået et greit og praktisk og logisk navn: Sørlændinger – så slap vi for at klattes sammen med andre, og så havde vi ialfald en Fællesbetegnelse at samle vor Selvfølelse om».
Slik skriver Vilhelm Krag i Kristianssands Dagblad 20. juni 1903. I disse tider, der de to Agder-fylkene forhåpentlig snart kan slås sammen, kan det være nyttig å minne om hvilke tanker Krag hadde med sitt Sørland.
Etter reiseår med kulturimpulser fra Europa, kommer han tilbake til fødebyen i 1897 og bosetter seg ved Kjosbukta. Herfra skriver han artikler til Morgenbladet som han kaller «Breve sørfra» – vi aner en kongstanke i emning. Men snart farer den rastløse Krag ned til sin bror til København og til nye bokutgivelser.
Rundt århundreskiftet kommer han så tilbake, proppfull av engasjement og gode ideer: Nå skulle egdene vekkes opp av dvalen og bli klar over sin identitet, sine nedvurderte kulturskatter og ikke minst sin historie! Han vil ha folkemuseum og stiftsarkiv. Og det burde dannes en historisk forening på Agder som «ville være til megen Velsignelse. Af dets gulnede Skatkammer kunde der være trukket frem Kundskab om det og dem, vi til vor egen Skam har glemt.»
Så kommer en serie fremragende avisartikler der han lanserer sine vyer: «Stiftsarkivet skal bruges til at vise, at vi også har en Historie. ( …) Her har levet Mænd i denne By, som har været overmåde betydelige. (… ) Tradition skal der skabes. Tradition som opdrager og forpligter», skriver han i Christianssands Tidende 19. januar 1901. Senere på året vil han at det skal dannes «Et Folkemusæum for Sætersdal og Agdesiden». Der skal det være innslag både fra skjærgården og fra «den solide, renslige og stilfærdige Hygge» som var i tidligere tiders «ziirlige Patricierhjem»: «Der var virkelig noget specifikt christianssandsk den gang; ligeså forskjellig fra det specifikt østlandske som fra det specifikt vestlandske.» Men hovedattraksjonen skal være «interessante Exemplarer af den gamle sætersdalske Bygningskunst – Stabbur, Røgstue, Våningshus osv., få fragtet disse ned til Byen og stillet op her.»
Snart får museet nytt navn. I Verdens Gang 17. mai 1903 forteller han om sin hjertesak: « (... ) et Museum for Sørlandet , sprunget lige ud af Folket og Folkelivet» (... ) «– De betoner så sterkt det Ord Sørlandet?» blir han spurt .» «Ja, fortæl endelig Folk, at der virkelig er noget i Norge, som heder Sørlandet – en egen Landsdel med sit bestemte Særpreg! (… ) Vi har jo Nordlandet, Vestlandet og Østlandet, hvorfor skulde vi da ikke have Sørlandet?»
Krags forslag om en ny landsdel Sørlandet sprang ut av hans arbeid for opprettelsen av kulturelle institusjoner i fødebyen. I mars året før hadde disse tankene foldet seg ut i full blomst. Fra Kvanneid i Høvåg skriver han til Morgenbladet: «Men om de unge Mennesker kaldte sig Sørlændinger? Og om de kaldte sin Hjemstavn Sørlandet »
Krag sier uttrykkelig at det er en landsdel han vil døpe til Sørlandet, motstykket til Østlandet, Vestlandet og Nordlandet. Det skulle være en «Særbetegnelse for den sydlige Landsdel og dens beboere». Så visst ingen udefinerbar «kyststripe», men Agder-fylke med kyst og innland.
Han forteller om en storm som gikk over «hele Sørlandet» med et malende eksempel fra Risdal øverst i Froland, på høyde med Byglandsfjord. I en artikkel fra 1916 jeg har oversatt fra tysk og utgitt, forteller han at «Den mest interessante dalen på hele Sørlandet er ubetinget Setesdalen, som munner ut ved Kristiansand. (… ) Mange mener at den er det mest interessante fjellområde i hele Norge».
Slik har vi flere eksempler på Krags begeistring for landsdelen med dens indre bygder, daler og fjell. «Sørlandet falder i tre forskjellige Dele, som hver har sit Særpreg og sine Eiendommeligheder. Tre Kultursamfund grændser opimod hinanden; Skjærgården, Byen og Fjeldbygden.» (1903). Og som sagt, hovedattraksjonen i «Sørlandets Musæum», skulle være bygninger fra Setesdal.
Men fra en landsdel kalt Sørlandet, synonymt med og avgrenset som Agder, utvider Krag perspektivet. Nå gjelder det å få jernbanen ferdigstilt fra Kongsberg til Stavanger – ikke med navnet Vestlandsbanen, nei, Sørlandsbanen skal den hete: «Det er naturligvis for mig som gammel urokkelig Sørlænding noget af en Honnørsag, at min Hjemstavns store Trafikåre ikke skal seile under fremmed Flag og ikke bære en anden Landsdels Navn» (Morgenbladet 1910).
Etter mye strid blir Krags forslag vedtatt i Stortinget 28. mai 1913 med 83 mot 40 stemmer. Landsdelsnavnet blir bekreftet av selveste nasjonalforsamlingen. Men Krag er utrettelig: I 1917 forslår han å bygge ut Sira-Kvinas «tusen sjøers kræfter» til elektrisk kraft, noe som vil skape mange arbeidsplasser og få slutt på de beste sørlendingers ferd til Amerika. For Sørlandsbanen «vil være den Nøgle, som åbner dette lukkede land, så solen kan skinne over alle dets dulgte og slumrende skatte».
Så kommer Krags aller største prosjekt: Sørlandsforeningen. Han allierer seg med sin dyktige fetter, H. T. Knudtzon, borgermester i Kristiansand og siden første fylkesmann i Aust-Agder. De vil danne en stor samarbeidsorganisasjon. Det var litt av en prestasjon å samle 19 av de sørligste kommunene i Rogaland, 37 småkommuner fra Vest-Agder, 32 fra Aust-Agder, 20 fra Telemark, 34 foreninger og 30 banker til å samarbeide for vekst og velstand i Sørlandsforeningen. Viktigste prosjekt: Sørlandsbanen!
«Men husk», skriver Krag i et telegram til stiftelsesmøtet i Arendal sommeren 1918: «Sørlandets værste Fiende har været Sørlandet selv.» Han kjente sørlendingene. Og Knudtzon sa til delegatene: Sørlandets samling er Sørlandets fremgang.