I en kronikk i Fædrelandsvennen kritiserer stortingsrepresentant Svein Harberg (H) den økonomiske forskjellsbehandlingen som universitetene i Agder og Stavanger for tiden er utsatt for. Statsråd Tora Aasland (SV) forsvarer nyordningen. Etter mitt skjønn er hun inkonsekvent når hun samtidig sier at vi må unngå å lage A— og B-universiteter i Norge. Hun sier at universitetene i Agder og Stavanger må oppgi visjonen om «å bli som Oslo». I stedet bør de utvikle nye funksjoner basert på regional styrke og potensial. Men også mangfold og nye visjoner trenger finansiering. Samtidig tar det selvsagt tid før rekruttering og kompetanse er på plass ved et nytt universitet.

Harberg berører et meget sentralt punkt når han sier at «alt tyder på at vi får et par universiteter til innen noen år» – dvs. ytterligere to universiteter ut over de sju vi nå har. Utsagnet kan tolkes på minst to måter: For det første kan det bety at Høyre nå ønsker å begrense tallet på universiteter i Norge. Harbergs stortings- og komitékollega Henning Warloe har ytret seg i den retning nylig.

For øvrig har Høyre sagt lite i sakens anledning – statsråd Lars Roar Langslets universitetspolitikk later til å være glemt. Det gjelder også hans sentrale medvirkning ved etableringen av distriktshøyskolene. Alternativt kan uttalelsen tolkes som støtte til statsråd Aaslands politikk. Den vitner snarere om at vi er på vei mot 20 universiteter – ikke «et par» eller «noen», som mange har slått seg til ro med. Hva mener Høyre?

Allerede i dag er så godt som alle høyskolene sterkt opptatt av å oppnå universitetsstatus – tilpasningen er betydelig, og prosessens fokus og konsekvenser preger allerede de fleste skolene sterkt (jf. bl.a. Aftenposten og Dagens Næringslivs oversikter). Særlig høyskolenes klassiske hovedoppgave knyttet til «korte, alternative og yrkesrettede» studier svekkes, mens studiekapasiteten på masternivå preges av overkapasitet og økonomisk sløsing.

Alternative universitetsstudier skulle suppleres og styrkes innenfor høyere utdanning med økt mangfold som resultat. Dette er allerede i ferd med å bli svekket. Stortingsrepresentant Marianne Aasen (Ap), leder for stortingskomiteen for utdanning og forskning, har nylig understreket at høyskolene «bør konsentrere seg om oppdraget de har fått» – ikke fjerne seg.

Det er i denne forbindelse interessant at både Agders og Stavangers universitetsrektorer nå etterlyser en begrensning av tallet på universiteter i Norge. Det er neppe overraskende ettersom konsekvensen av statsrådens linje etter all sannsynlighet ville innebære at ressursene til etablering og utvikling ved 10–20 nye universiteter ville «spise opp» nye ressurser til forbedringstiltak ved de sju universitetene vi allerede har.

Ønsket om flere universiteter må også sees i sammenheng med en generell optimisme i forhold til forskning og kunnskapsproduksjon. Men det er samtidig knyttet atskillig usikkerhet i tidsperspektiv og resultater til forskningsinnsatsen. Gode forskningsmiljøer og kompetanse kan ikke «produseres over natta», slik mange politikere og forskere later til å mene.

Et godt eksempel er president Richard Nixons initiativ «to cure cancer» innen en periode på 10 år ved et gigantisk forskningsprogram på 1970-tallet. Det gikk ikke – de forskningsmessige forutsetningene var ikke til stede den gang. Alt er heller ikke forskbart – særlig innenfor forhåndsbestemte tidsrammer.

Det negative resultatet slo sterkt tilbake på det biologisk/medisinske etablissement i USA som hadde anbefalt prosjektet. Hvorfor advarte dere oss ikke, het det bl.a. En viss opportunisme kan også gjøre seg gjeldende i enkelte forskergrupper i kampen om ressurser. Tendensen til å love for mye er heller ikke ukjent – noe man også skal være oppmerksom på i dagens universitetspolitiske debatt.

Våre universiteter og høyskoler er nasjonale institusjoner med nasjonal rekruttering av både stab og studenter. Mobilitet oppmuntres også. Enkelte ønsker å utvikle høyskolene til såkalte «profesjonsuniversiteter». Her tenker man seg å oppgradere bl.a. sykepleier-, lærer- og ingeniørutdanningene m.fl. til masternivå (2 års forlengelse). Ved siden av studietidsforlengelsen, vil dette medføre store ressurskrav – stikk i strid med Kvalitetsreformens lansering av en ny studiestruktur som skulle redusere studietidene. Det er en meget uheldig terminologi – profesjonsutdanninger finnes både ved universiteter og høyskoler.

Ved å gjøre høyskolene om til universiteter får vi et vesentlig dyrere og langt mindre mangfoldig universitets- og høyskolesystem. Det er viktig at landets regjering og storting engasjerer seg i utformingen av de store linjer i sektoren. Universitetsspørsmålet er i så måte helt sentralt og bør ikke primært overlates til institusjonene.