Siden begynnelsen av 1990-tallet har vi hatt 30 kommuner på Agder. Så sent som i 1960 var dette tallet 72. At de mange gamle herredene nå er slått sammen og lagt inn under større kommuner er ikke ensbetydende med at de ikke lenger er viktige. Svært mange mennesker, ikke bare i mellombygdene (Herefoss, Engesland, Bjelland) og i det indre Agder (Hylestad, Hornnes, Byglandsfjord), men også langs kysten (Høvåg, Mosby, Hidra) identifiserer seg og føler engasjement og tilhørighet til det tettstedet eller lokalsamfunnet der de bor. Kommunen, fylket eller landsdelen er ikke det en bygger sin identitet på, men det at en er Herefossing eller Vegdøl.

Det er vanlig å betrakte slike små steder som truet av den økte mobiliteten i vårt samfunn. Denne fører til at vi nå føler tilhørighet til og organiserer våre liv i forhold til regionale, nasjonale eller internasjonale nettverk, og altså ikke små lokalsamfunn. Samtidig, sies det, er det økonomiske grunnlaget på små steder i ferd med å forsvinne, når landbruks— og skognæringene sysselsetter stadig færre. Men hvordan har det seg da at bosettingen øker (eller holder seg stabil) og identiteten og stoltheten vedlikeholdes på de aller fleste av disse småstedene?

Selv om det kan være netto fraflytting fra utkantkommuner, må vi huske at det er ikke i tettstedene, men i de spredtbygde områdene vi opplever nedgang i befolkning og sysselsetting: Statistisk sentralbyrå har beregnet at det er 54 tettsteder på Agder, byene inkludert. Av disse er det hele 47 som opplever befolkningsvekst. Og de ligger langt fra alle langs kysten.

Dette vitner om styrken i det lokale engasjement, en vilje til å finne løsninger for å kunne bli boende på det stedet en er glad i, selv om endret arbeidsliv og økt mobilitet byr på utfordringer. Bedre veisamband har gjort det mulig å pendle fra disse småstedene til større sentra langs kysten eller eksempelvis Evje og Hornnes i de indre bygder. Slik blir mobilitet en mulighet istedenfor en trussel. Det moderne og mer fleksible arbeidsliv gjør det også mulig å drive næring utenfor byene, innen eksempelvis postordre og netthandel, turisme eller lokale håndverksbedrifter.

I tillegg skal vi jo ikke glemme at det fins en del industri også ovenfor kystbeltet, som produksjonen av Voss vann i Vatnestraum eller Byglandsfjord Sag. En viktig, men usynlig del av økonomien er også den uformelle utvekslingen av produkter og tjenester, som ikke bare hører fortiden til. Ikke minst har mange på disse stedene en evne til å kombinere yrker, ved å arbeide litt på sykehjemmet og litt med hytteformidling eller på den lokale kafeen, avhengig av husholdets behov for inntekter. Og dette behovet er jo som regel markert lavere enn i byene der utgiftene er høyere.

På tross av trusler om sentralisering og nedleggelse av barnehager, skoler og gamlehjem, biter lokalbefolkningen seg fast og kjemper for det minimum av tjenestetilbud som må til for at de skal kunne nå sitt overordnede mål, å bli boende på stedet. Dugnadsånden er ofte påtakelig sterk og inviterer du til et folkemøte på Høvåg så er oppslutningen mangedoblet den du vil finne i Lillesand sentrum.

Globalisering og økonomisk restrukturering er altså ingen trussel. Lokalbefolkningen ser ikke dagens situasjon som et problem, men heller en løsning. De har ikke behov for bygdeutvikling, men heller bygdevedlikehold.

Den store trusselen mot disse stedene er etter mitt syn fortellingen om at steder mister sin betydning, at regioner forstørres og er i konkurranse med hverandre. En tror at planleggerens oppgave er å bringe mennesker og bedrifter sammen i større slagkraftige enheter. Denne fortellingen kan fort bli en selvoppfyllende profeti, når en anvender den til å framskrive behovet for barnehager og skoler på små steder og når en bygger ut infrastruktur og boligområder i sentrale områder.

Vi i Agderforskning er opptatt av å supplere importerte teorier om regional utvikling med en alternativ fortelling. Vi må da ta utgangspunkt i menneskenes opplevelse av stedet. Hva med å starte med å møte ambisjonen i den nye Plan- og bygningsloven om å løfte fram kommunen som samfunnsutvikler? Hva med å starte med samfunnsdelen i kommuneplanen og gi større plass til de to-tre tettstedene som de fleste kommunene har, istedenfor å ta for seg sektor for sektor hvor det romlige perspektivet lett glipper ut?