Kristelig Folkeparti er nå — som det siste partiet - i ferd med å vedta sin regjeringsstrategi. Prosessen har pågått lenge og vært smertefull. For KrF er et sentrumsparti, med ulike fløyer. Derfor vil ethvert retningsvalg være vanskelig å svelge for deler av partiet. Uansett hva man velger, blir det galt.
Vi så det allerede fredag, da partileder Knut Arild Hareides åpning for å regjere med Frp ble kjent. Vest-Agders fylkesleder, Hans Fredrik Grøvan og stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad fra Aust-Agder støttet denne åpningen. De er dermed på linje med flertallet av tillitsvalgte fra Sørlandet som i vår avis i forbindelse med Arendalskonferansen sa ja til å regjere med Frp.
Men KrF rommer også tillitsvalgte og velgere som støtter Dagrun Eriksens skepsis mot en slik mulighet. For dem er den politiske avstanden til Frp lenger enn til for eksempel Ap. I både Mandal og Vennesla har lokalpartiene vist dette i praksis i lokalpolitikken. Der regjerer KrFs ordførere Tore Askildsen og Torhild Bransdal i kompaniskap med nettopp Ap.
Også andre steder i landet gjør dette synet seg gjeldende. Fylkesleder i Oslo, Erik Lunde, går på nettstedet verdidebatt.no så langt som til å si at KrF "taper sin sentrumsidentitet" hvis partiet går i regjering med eller samarbeider forpliktende med Frp i Stortinget. "Den ideologiske og politiske avstanden til Fremskrittspartiet er dessuten for stor til at så tett samarbeid er naturlig", skriver Lunde.
Men disse kreftene må bøye seg for den politiske tyngdekraften, som krever at alle partier plasserer seg klart på en høyre/venstre-akse. Som både KrF og Venstre erfarte før sist valg vil velgerne vite hvilke regjering de får før de stemmer på et parti.
Det svaret håper KrF nå å kunne gi velgerne. Spørsmålet er om de lar seg friste av et parti som ikke er enig med seg selv, og som aller helst ønsker seg et alternativ - i form av Høyre, Venstre og KrF - som ikke er realistisk.
For KrF er diskusjonen om retningsvalg neppe over med denne helgens vedtak.