Å gå på sopptur er noe jeg nettopp har lært meg å like. Det vil si; jeg er oppvokst i en soppelskende familie, og lærte meg de vanligste matsoppene som liten pode. Hver sensommer på Nærsnes, familiens landsted på Hurumlandet, kastet slekta seg over naturens spiskammer med kurver og små plastkniver. Dessverre var ikke soppturene alltid av frivillig karakter, noe som førte til at jeg raskt fikk et anstrengt forhold til disse utfluktene. Da jeg endelig ble gammel nok til å tørre å nekte, holdt jeg meg unna skogen i årevis.
Så var det dette med tiden og leging av sår. Da jeg for et par år siden ved en tilfeldighet snublet over en skråning, oransjekledd av kantareller, ble det jeg trodde var kjedelige barndomsminner omgjort til vakker nostalgi. Mens jeg satt på huk og fylte sekken med skogens gull, kom alle de gode stundene fra Nærsnes tilbake. Min onkels barnlige glede da han hadde kommet over noen sjeldne eksemplarer av markfrie nøttekremler, pappas blanke øyne hver gang han fant den perfekte steinsoppen, de lange renseprosessene akkompagnert av farmors hjemmelagde stikkelsbærvin, de himmelske duftene da mamma tilberedte det ferdigrensende resultatet på det spartanske kjøkkenet og de nydelige måltidene hvor hver munnfull av den sprøstekte soppen hadde et velsmakende anstrøk av den anstrengende jakten som lå bak.
Da jeg kom hjem med de nyplukkede kantarellene skjønte jeg at et nytt kick hadde meldt seg. Soppjakt.
.. Dens kamuflasjeegenskaper er like gode som det høstskogens farger er mange, så det er liten tvil om at et årvåkent blikk er til god hjelp. Jeg har overhodet ikke det som kalles et falkeblikk. Nærsyntheten er på -7 og hornhinnene er skeivere enn Snoop Dog på nachspiel. Likevel, etter en stund i skogen og noen sopp i kurven, utvikler man et slags soppsyn. Blant hauger av høstfarget løv, langs skyggefulle fjellsprekker eller mellom røtter på trær, kan jeg plutselig se en form som ikke passer inn eller en farge som skiller seg svakt ut. Noen ganger rett foran føttene mine, andre ganger lenger unna. Uten å nøle kan jeg kravle meg gjennom kvister, einer og granbar, over gjørmete myrer eller opp bratte, kronglete steinrøyser – med insekter i øyne, ører, nese og munn – bare fordi jeg mener å ha sett en munnfull innen rekkevidde. Ren og skjær galskap, egentlig.
Ikke minst med tanke på mitt manglende falkeblikk. For soppsynet er ikke alltid nok. Det er ikke få ganger jeg har oppdaget, etter å ha slåss meg opp, ned eller gjennom et eller annet skogshelvete, at det jeg trodde var en flokk kantareller har vist seg å være høstløv, forførende belyst av ettermiddagssolen. Jeg har tatt meg selv i å hate løvblad, på tross av at bladenes uskyld til enhver tid er udiskutabel. Det er soppen som er slu, og det må jeg bare finne meg i.
Det jeg derimot sliter med å finne meg i, er skogens fartssvin. Jeg tror det skjer noe rart med mosjonistene når de ikler seg blanke trikoter. Vi har sett fenomenet langs landeveiene en stund, da i form av syklister. Så fort en syklist får på seg noe tettsittende og glinsende, så er det som om sykkelstiene ikke lenger gjelder for dem. Jeg vet ikke hva som skjer i hodene deres, men det er ikke usannsynlig at de tror de er blitt en bil. Joggerne er skogens syklister. Her forleden tuslet jeg på en smal sti i Baneheia, da jeg hørte en stemme bak meg brøle: "Løype!" En kvinne i glinsende trikot kom løpende forbi i full fart, og dultet meg så kraftig i armen at jeg holdt på å havne i buskene. Jeg skulle til å rope høyt hva mine serbiske venner skulle gjøre med familien hennes, men vesenet kom meg i forkjøpet. Hun snudde seg, fremdeles joggende og freste: "Se deg for, dust!"
Av og til kjenner rettferdigheten sin besøkelsestid. Den trikotkledde bølla snublet i en rot, og gikk langflat rett i bakken med et høylytt "AU!" Forståelig, da det så relativt smertefullt ut. Jeg gjorde intet forsøk på å holde latteren tilbake da jeg passerte henne. 20 meter senere fant jeg to prakteksemplarer av noen steinsopp.
Så drit i mosjonistene, folkens, og legg ut på soppjakt. Det gjør ingenting om dere ikke vet hva som er hva, så lenge dere har dette gamle barnerimet i mente:
Plukker i Skoven du ukjendte Svampe,
saa laad først Lillebror smage derpaa.
Dersom han dør under Skrigen og Krampe,
saa bør du selv lade Svampene staa.
Og hvis ingenting sker med den Lille?
— Tja, saa gik den Portion Svampe til Spilde.
