For et par-tre år siden deltok jeg sammen med andre nordiske journalister samt politikere på en studietur til Israel og de palestinske områdene. Da vi ankom Jerusalem, ble vi fra Norge oppsøkt av israelske journalister. De spurte oss hva vi trodde grunnen var til den sterke antisemittismen i Norge. Bakgrunnen var særlig skuddene som nylig var avfyrt mot synagogen i Oslo.

Jeg husker den forvirrede følelsen blant oss: Sterk antisemittisme i Norge? Det måtte være en gedigen misforståelse. Skuddene mot synagogen var en enkeltstående hendelse, forsikret jeg mine israelske kolleger.

Denne uken har jeg sett hvor feil jeg tok.

Reportasjeserien i NRK Dagsrevyen har vært sjokkerende. Jødiske barn utsettes for overfall, trues med drap og trakasseres på de mest infame måter. Fordi de er jøder. Verken foreldre eller lærere tør stå fram med navn av frykt for nye overgrep fra unge muslimer.

Tegnene er dessverre flere. For et drøyt år siden utartet en demonstrasjon i Oslo mot Gaza-krigen, da flere deltakere begynte å rope «Død over jødene». I det siste er det også observert at stemmene fra norske jøder har forstummet i det offentlige ordskiftet. Mange jøder tør heller ikke gå med det religiøse hodeplagget kippa på gaten her til lands.

Det er ikke til å tro. Noe er i ferd med å gå fryktelig galt. Jeg trodde antisemittisme var noe man kunne lese om i historiske bøker, som «Jødehat» av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz. Der beskrives i grufull nøkternhet den råskap det jødiske folk har vært utsatt for i Norge og resten av vår verdensdel helt fra antikken. Altfor ofte i kristendommens navn.

Som reportasjeserien på Dagsrevyen illustrerte, har islam i stor grad overtatt. Stereotypene fra den tidligere kristne antisemittismen har blitt importert av den muslimske verden. I dag ser man et åpent jødehat i mange muslimske land som man ikke har observert i Europa på denne siden av andre verdenskrig.

Jeg har selv bodd tre år i Saudi-Arabia. Det var en absurd opplevelse å se hvordan jøder ble karikert i både saudiske og andre arabiske medier, nærmet på daglig basis. Mens karikaturer av en profet som levde for mange hundre år siden påkaller bølger av vold, fremstilles jøder nærmest systematisk som onde, grådige, mørkkledte menn med store neser og ører i arabiske aviser. Uten at noen hever et øyenbryn. Fornektelse av holocaust går hånd i hånd med forestillingene om at jødene styrer verden og derfor har ansvaret for det meste av alt som går galt i de muslimske land.

Det er slike forestillinger mange muslimer åpenbart har tatt med seg til Norge. Det kan ikke aksepteres. Men for å få bukt med dette problemet, må målgruppen adresseres. Dessverre ser vi allerede tegn til at kostnadene ved å si at dette er et problem først og fremst knyttet til en del muslimske miljøer, blir for store.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen skal ha ros for å ha tatt et raskt initiativ. Hun møtte allerede onsdag denne uken forstander i Det Mosaiske Trossamfund, Anne Sender, til et møte i departementet. Men å nedsette en arbeidsgruppe som skal kartlegge rasisme i norsk skole, blir så bredt at man risikerer å miste det egentlige målet av syne. Leder for Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, følger i samme spor når hun overfor NTB denne uken advarer mot å «sette to grupper opp mot hverandre».

Dette handler ikke om to likeverdige grupper. Det handler om én liten gruppe på noen få hundre sjeler som blir trakassert på det groveste. Skal man ha mulighet til å få bukt med dette problemet, må man tørre å sette ord på overgriperne. Ikke vike unna av en misforstått frykt for å stigmatisere en hel gruppe.

Verken de uakseptable holdningene blant en del muslimer her til lands eller frykten for å kritisere de samme miljøene, er imidlertid noe særnorsk fenomen. De siste årene har det vært en kraftig oppblussing av antisemittiske overgrep i Europa. I flere land er synagoger forsøkt satt i brann. I Paris og andre europeiske hovedsteder er jøder angrepet på åpen gate. I Belgia har jødiske ledere mottatt drapstrusler. I Danmark ble jøder erklært ikke-velkomne ved en skole i Vollmose.

Men da Det europeiske overvåkningssenteret for rasisme og fremmedhat for noen år siden skulle legge fram en rapport om jødehat i EU, ble den stoppet. Offisielt fordi rapporten ikke holdt faglig mål. Få var i tvil om den egentlige grunnen: Rapporten konkluderte med at de fleste overgrep ble begått av unge muslimer.

I Sverige fremla historikeren Mikael Tossavainen for få år siden fram forskningsrapporten «Det förnekade hatet – antisemitism bland araber og muslimer i Sverige». Tossavainen konkluderte slik: «Resultaten av undersökningen er entydiga og illavarslande…. Detta hatet resulterar även här i hets, hot og vold mot judar».

Et annet misforstått trekk vi ser konturene av er forsøkene på å bortforklare jødehatet. Dette gjøres først og fremst ved å «forstå» denne menneskeforakten som uheldige utslag av konflikten mellom Israel og palestinerne. Dette er like uholdbart som når selverklærte Israel-venner her hjemme setter likhetstegn mellom kritikk av Israel og forakt mot jøder. Senest denne uken så vi dette på trykk i debattspaltene her i avisen. Konsekvensen av en slik holdning er at jøder i andre land gjøres ansvarlige for den israelske regjerings politikk. Det tjener i alle fall ikke jødenes sak. Jødehat må ikke forveksles med retten til å kritisere statens Israels handlinger.

Likevel finnes det lyspunkter. Den ledende muslimske intellektuelle, Tariq Ramadan, mener erkjennelsen av det latente jødehatet må komme fra de muslimske miljøene selv. «Altfor få muslimske ledere har reist seg opp i protest mot antisemittismen og jødehatet», sa han nylig til den israelske avisen Haaretz.

Ramadan er ikke bare sett på som en foregangsfigur i arbeidet med å tilpasse islam til det moderne Europa. Han er også barnebarnet til grunnleggeren av Muslimsk Brorskap, Hassan Al Bannah, som selv forfektet antisemittiske synspunkter. Symbolikken er derfor tung når Ramadan fordømmer jødehatet i muslimske miljøer.

Skal vi får bukt med jødehatet her hjemme, holder det ikke at storting og regjering fordømmer det. Muslimske ledere må følge Ramadans oppfordring og komme på banen. Skuddene mot synagogen i Oslo ble ikke avfyrt i et vakuum. En dyptgripende holdningsendring må til før det faller flere. Med enda mer tragisk utfall.

Vidar Udjus