Vi må tørre å stille oss spørsmålet «hva slags infrastruktur skal Norge ha om 10, 30 og 50 år?». Svaret på det må speiles i vedtak som gjøres i dag. Dagens politikk er i stor grad preget av kortsiktige løsninger og små utbedringsprosjekter.

Flere av kritikerne av høyhastighetsjernbane i Norge mener at et slikt prosjekt vil bety status quo for veiene. Det er ikke et premiss jeg deler. Norge er avhengig at vi gjør betydelige nybygging, utbedringer og vedlikehold på både vei og bane. Det ikke et valg mellom kun det ene. Jeg kjemper, med full støtte fra eget parti, for at hele strekningen Oslo-Stavanger skal ha 4-felt og det samme må gjelde alle stamveiene mellom våre største byer. Høyre har til og med lovet at vi skal ha hele strekningen Oslo-Mandal ferdig som 4-felt vei maksimalt 10 år etter vi trer inn i regjering.

Tenk deg at du kan reise fra Kristiansand til Oslo sentrum på 1 time og 38 minutter. I dag kan du bare glemme det, men med høyhastighetsjernbane vil det være en realitet. Det vil få vidt gripende konsekvenser for mobilitet, samfunnsøkonomi, godstransport, miljø og arbeidsmarkeder.

Nordmenn flyr i dag desidert mest innenlands av alle innbyggere i Europa. Vi flyr for eksempel 10 ganger mer innenlands enn tyskere og franskmenn gjør, og den mest trafikkerte innenlandsruten med fly i Europa er Oslo-Bergen. Med en reisetid med tog på 2 timer og 16 minutter vil flyet bli utkonkurrert.

I Spania har høyhastighetstog mellom Madrid og Barcelona (621 km, åpnet i februar 2008) redusert reisetiden til 2 timer og 38 minutter. Punktligheten er på over 99 prosent. Flyselskapene har allerede mistet en vesentlig andel av sine passasjerer på strekningen.

Høyhastighetstog er i ferd med å utkonkurrere fly i store deler av Europa og europeiske flyselskaper har nå begynt å inngå avtaler med høyhastighetsselskapene. Selv land som Kina, Russland og USA er i ferd med å komme etter.

Personlig synes jeg mobilitet og større bo— og arbeidsmarkeder er de beste argumentene for en høyhastighetsjernbane i Norge. I dag er det mange små lokalsamfunn som er nærmest isolerte arbeidsmarkeder. Disse vil kunne få en helt ny situasjon med høyhastighetstog. Den regionale tankegangen er at mindre områder sammen skal nyte godt av hverandres kompetanse og økonomiske kapasitet. For næringslivet gir dette et bredere rekrutteringsgrunnlag og arbeidstakerne får flere valgmuligheter.

Nøkkelen til å realisere funksjonelle regioner er å binde ulike lokalsamfunn sammen med et raskt og frekvent transportsystem som opphever de begrensningene områdets topografi gir.

Avstand og reisetid vil ikke lenger være et problem dersom man kan reise fra Flekkefjord til Mandal på 22 minutter eller til Kristiansand på 38 minutter. Større bo- og arbeidsmarkeder betyr at bedrifter vil kunne tiltrekke seg flere kompetente arbeidstakere, arbeidstakerne kan i større grad bo der de ønsker og familien får bedre tid fordi mindre tid går til transport.

Det er lett å forstå at høyhastighetstog er i vinden internasjonalt. Økt komfort, mer valgfrihet, bedre tidsbruk til brukerne og er mer driftssikkert er alle kjennetegn hvor det i dag er tatt i bruk. Det er også mer miljøvennlig og lettere tilgjengelig enn andre alternativer. Japan har hatt Shinkansen i drift siden 1964, Frankrike har drevet høyhastighetslinjer siden 1983 og Tyskland siden 1991. Ingen land som har bygget ut høyhastighetstog har sett seg tilbake.

Til syvende og sist handler dette om penger. Veldig mange penger! Det er vanskelig å beregne lønnsomheten og nøyaktig utbyggingskostnad av høyhastighetstog. Bildet er komplekst og mange av utredningene som har vært gjort til nå har vært for snevre. Likevel viser utredninger at høyhastighetsbaner kan være lønnsomt i Norge, blant annet av tyske VW 1. Jernbaneverket leder nå en grundig og uavhengig utredning om muligheten for høyhastighetstog i Norge. Undersøkelsen skal vurdere vanlige kost/nytte effekter, men også andre variabler som reduksjon i klimagassutslipp, endret bosettingsmønster, redusert reisetid og næringsetablering.

Det er flere ulike strekninger og konsepter som nå utredes. Jeg er tilhenger av Høyhastighetsringen. Det er fordi det er det eneste konseptet som tar med hele Sør-Norge. Tidene jeg har brukt er hentet fra nettsidene til Høyhastighetsringen.

Høyhastighetsringen er et helhetlig høyhastighetskonsept for ekspresstog og regiontog i Sør-Norge. Traseen er som en sirkel mellom Oslo-Kristiansand-Stavanger-Bergen og Oslo. Ekspresstoget sikrer kortest mulig reisetid mellom de store byene, mens regiontoget stopper på alle stasjoner og mater inn mot ekspresstoget.

I tillegg må Trondheim bindes sammen med København via Oslo og Oslo må knyttes til Stockholm.

Jeg håper at Stortinget kan fatte byggevedtak like etter neste stortingsvalg. Det vil bety at alle får mulighet til å si sin mening om prosjektet. Byggeperioden er anslått til å bli rundt 10 år, selv med en effektiv byggeledelse. Det er ikke alltid det har vært tilfelle ved store norske prosjekter.

Utbyggingen av Bergensbanen ble vedtatt i 1894 og kostet et og et halvt statsbudsjett. Dette var astronomiske summer og nyutviklet teknologi. Politikerne innså den gangen hvor viktig jernbane ville være for fremtidig utvikling av landet. Høyhastighetsjernbane i Norge vil koste anslagsvis ti prosent av Norges BNI eller en prosent årlig i byggeperioden. Jeg er ikke i tvil om at det vil være vel anvendte penger. Den storstilte jernbaneutbyggingen for 70 til 115 år siden har gitt Norge enorme gevinster, også økonomiske.

Nå er det på tide med et nytt jernbaneløft for fremtidige generasjoner.