Forrige uke fikk justisminister Knut Storberget overlevert innstillingen fra utvalget som har vurdert juryordningen i lagmannsretten. Og konklusjonene fra utvalget overrasker ikke. Halvparten av medlemmene går inn for å beholde dagens ordning. Den andre halvparten vil gjennomføre endringer. Det er ingen bombe at for eksempel utvalgsmedlem John Christian Elden, en av de mest profilerte forsvarere ved norske domstoler, går inn for å beholde juryordningen.
Ikke uten grunn har lagmannsretten i mange år vært en arena for de svulstige og pompøse forsvarsadvokater. Forsvarerne oppfører seg tidvis som karismatiske, juridiske predikanter i et forsøk på å omvende de ti kvinner og menn. De retorisk dyktigste forsvarerne har gang på gang bevist at den juridiske retorikk har langt større gjennomslag overfor de ti kvinner og menn, som i dag tar standpunkt til skyld og uskyld i lagmannsretten, enn overfor rutinerte og skarpskodde juridiske dommere.
I dag er det slik at i saker med strafferamme over seks år, har en person som er dømt i tingretten automatisk rett til fornyet prøving i lagmannsretten. Da med en jury, og tre juridiske fagdommere som sitter på podiet. De tre har i første rekke én oppgave, å ta standpunkt til om de vil godta eller forkaste juryens avgjørelse. Kommer det til straffeutmåling i saken, plukkes fire av lagrettens medlemmer ut for å delta i behandlingen av straffefastsettelsen.
I saker med strafferamme under seks år bemannes lagmannsretten som meddomsrett med fire legdommere og tre juridiske fagdommere. Alle deltar på lik linje. For å kjenne en person skyldig, må fire stemme for domfellelse.
I straffeutmålingsanker er det tre juridiske dommere som avgjør.
Det er historisk sus over juryordningen. Den går helt tilbake til de store politiske omveltningene i den vestlige verden på slutten av 1700-tallet. Kravet om større innflytelse fra folk flest, i forhold til embetsverket, tvang etter hvert frem en strafferettspleie der juryordningen ble innført etter masse politisk støy.
I Francis Hagerups lærebok i straffeprosess fra 1892 heter det blant annet:
«Den borgerlige frihed vil i lægdommerinstitutionen finde beskyttelse mod magtmisbrug fra statsautoritetens side, udøvet gjennem straffeforfølgningen. – Dertil kommer visse fordele, som ikke staar i direkte forbindelse med de særlige formaal for retspleien, navnlig den opdragende magt, som ligger i udøvelsen af dommerkaldet, og den til en vis grad naturlige sammenhæng mellem folkets deltagelse i den lovgivende og i den dømmende myndighed».
Det var altså folket, mot makthaverne og embetsverket, som utløste innføringen av juryordningen. Men støyen rundt denne ordningen har aldri lagt seg. Det har vært en fortløpende diskusjon både blant jurister og politikere om juryordningen.
Nå håper jeg ordningen står for fall.
I det politiske landskap har Arbeiderpartiet og Høyre landet på å avskaffe juryordningen, mens Fremskrittspartiet bakstreversk fortsatt vil beholde antikvariatet. Juryordningen er så antikvert at den bare blir verre ved å tukle enda mer med det gamle juridiske byggverket.
Det er slik i dag at juryen, som tar standpunkt til skyld eller uskyld, svarer ja med flere enn seks stemmer eller bare nei. For å kjenne en tiltalt skyldig, må altså syv av ti lagrettemedlemmer svare ja. Går fire for frifinnelse, blir svaret nei.
Men ingen får i ettertid vite stemmetallet. Ingen får vite hva juryen har lagt vekt på. En person frifunnet i tingretten, og som blir kjent skyldig i lagmannsretten, får ikke vite grunnen til domfellelse.
I de siste årene har de juridiske dommerne, ved fellende kjennelser, måttet innrette seg etter krav fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen om å begrunne avgjørelsene som juryen har tatt på bakrommet. Men de juridiske dommerne har ikke deltatt i juryens overlegninger, og det blir nærmest slik at argumentene som antas å ha hatt betydning for juryens avgjørelse skal tas med i dommen.
I det terrenget som juryen beveger seg i, mellom vurdering av beviser, forsett, uaktsomhet, overlegg og alle de øvrige juridiske termer og krav, er det lett å tråkke feil. Og et feiltrinn basert på uriktig oppfatning av jussen, blir neppe oppdaget. Det betyr i all enkelhet at det kan komme både fellende og frifinnende kjennelser fra juryen uten at noen oppdager eventuelle feil.
I et samfunn med åpenhet er det utilbørlig overfor den som sitter tiltalt i lagmannsretten å avspise en domfelt med et ja eller nei uten begrunnelse. Det er rettssikkerhetsmessig galt, uansett hvilket utfall juryen kommer til.
Meddomsrettens fortreffelighet, med juridiske dommere sammen med legdommere, er naturligvis at det her foretas en blanding av jus og folkelighet. Det foreslås at sammensetningen av meddomsretten endres fra tre juridiske dommere og fire legdommere til to juridiske og fem legdommere. Det er et godt forslag, og styrker folkeligheten i dagens rettssystem. Samtidig ivaretas de juridiske krav. Og legdommerne kan alene sørge for en frifinnelse. Det er nemlig slik at den alminnelige rettsoppfatning ofte har et sterkere fotfeste hos lekfolket i forhold til juristene.
En meddomsrett begrunner både spørsmålet om skyld og uskyld. Den tiltalte kan lese hva som har vært avgjørende for bevisvurderingen. Kravene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen ivaretas fullt ut.
Det norske strafferettssystem basert på hemmelighet, uvitenhet og manglende begrunnelse har for lengst overlevd seg selv.
For en tiltalt som er frifunnet i tingretten og dømt i lagmannsretten kan ikke svaret fra juryen oppfattes som noe annet enn en dramatisk trekning i et lotteri.