Hvor skal dette ende? Det er god grunn til å tro at president Obama stilte seg selv dette spørsmål da han, åpenbart motvillig, ga ordre om å skyte krysserraketter mot det muslimske landet Libya. Han hadde jo selv sagt gang på gang at det var «tåpelig» av George W. Bush å gå til krig mot det muslimske Irak.

Obamas begrunnelse for å slå til mot Gaddafis herjinger fyller ingen av kravene presidenten tidligere har støttet. USAs vitale interesser er ikke truet, og strategien for avvikling av operasjonen er ikke klarlagt.

Så opptrådte da også presidenten både nølende og motvillig da Libya-krisen brøt ut. Og hans snuoperasjon kom som et sjokk på amerikansk opinion, som på det tidspunkt var mer opptatt av atomkatastrofen i Japan enn av Sikkerhetsrådets historiske vedtak om militære aksjoner mot Libyas diktator.

IUSA hadde man ikke hatt noen debatt for eller mot amerikanske angrep i Libya-konflikten slik det blant annet var før invasjonen av Irak. Ikke engang Kongressen hadde fått sjansen til å si sin mening. Det forklarer langt på vei den betydelige motstanden mot enda en krigsskueplass.

The Economists medarbeider i Washington har tatt for seg bølgen av kritikk mot Obama og konstaterer at de verste og mest sviende angrep kommer fra liberale tilhengere. De viser til Irak og trekker den konklusjon at det aldri kan komme noe godt ut av en amerikansk intervensjon mot et muslimsk land.

Hovedstrømmen i den republikanske opposisjon er mer forsiktig. Det kan dels forklares av den uskrevne lov om at det ikke passer seg ikke å angripe landets øverstkommanderende (presidenten). I tillegg samler selv krigstrette amerikanere seg alltid om felles innsats, i åpningsfasen.

En meningsmåling like etter at Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 var vedtatt, viste at 67 prosent var for flyforbudssonen, opp 21 prosent på en uke, mens støtten til direkte militær intervensjon hadde steget fra 16 til 32 prosent. Den dominerende republikanske holdning er at man ikke mener krigen mot Libya er et feilskjær. I stedet nøyer man seg med å hevde at Obamas håndtering av situasjonen er inkompetent.

Newt Gingrich, Obamas sannsynlige republikanske motstander under presidentvalget neste år, mener presidentens politikk er for tiden så forvirrende og usammenhengende at den ikke kan forsvares. Ifølge republikaneren nølte Obama og mistet dermed overraskelsesmomentet. Han burde ha hjulpet opprørsbevegelsen i Libya helt fra starten og ikke ventet til den nesten var slått ut, hevder Gingrich.

Obama har aldri vært den «peacenik» som Amerikas fredsduer lengtet etter. Hans forakt for den «tåpelige» krigen i Irak ble alltid balansert av den «nødvendige» krigen i Afghanistan. Da han mottok Nobels fredspris i Oslo i 2009, la han vekt på at han brukte militær makt av humanitære grunner, slik Bill Clinton gjorde på Balkan i 1990-årene.

President Obamas endelige mål er å styrte Gaddafi. Men det må skje med fredelige midler som diplomati og sanksjoner. Militære maktmidler, slik FN besluttet, skal bare brukes for å beskytte sivilbefolkningen. Denne forskjellen betyr mye for presidenten. For ham er det ikke et alternativ å ta livet av Gaddafi. Heller ikke bakkestyrker er aktuelt.

Aksjonen bestemmes dermed av en defensiv strategi. Det betyr igjen økende spenning mellom FNs ansvar for å beskytte sivile og opprørernes ønske om mer hjelp for å kvitte seg med tyrannen. I dette spenningsfeltet vil dilemmaene stå i kø. Ikke minst hvis krigslykken snur og opprørsbevegelsen går mot Tripoli for å ta et endelig oppgjør med Gadaffi og hans tilhengere. Hva da med forsvaret av sivilbefolkningen i den libyske hovedstaden?

Den logiske begrunnelsen for FN-resolusjonen vil da måtte bli å tvinge gjennom en våpenhvile. Men det vil bety at Gaddafi beholder makten.