Rundt 950 personer flytter fra Kristiansand til Søgne, Songdalen, Vennesla, Birkenes og Lillesand i året, ca. 200 flere enn motsatt vei. Hvem disse utflytterne er og hvilke konsekvenser utflyttingen har, eksisterer det flere teorier og meninger om.
I forbindelse med en masteroppgave har jeg gjennomført en undersøkelse blant dem som flyttet fra Kristiansand til nabokommunene i 2008 og 2009. Undersøkelsen omfattet hvorfor de valgte den boligen og den kommunen, egenskaper ved husstanden og boligen og hyppighet av reiser til Kristiansand. De svarene jeg har fått stemmer godt med tilgjengelig statistikk, i den grad det har vært mulig å kontrollere.
En vanlig påstand, som Fædrelandsvennen flere ganger har gjengitt, er at barnefamiliene i etableringsfasen «rømmer» byen. Dette stemmer langt på vei ikke. Svarene i min undersøkelse viser at barnefamiliene ikke dominerer på den måten jeg, og antakelig andre, forventet. Hele 61 % av de husstandene som flyttet ut hadde ikke barn. Svarene viste også at de husstandene som omfattet barn, hadde ca. 1,6 barn i gjennomsnitt. Dette tyder på at svært mange ikke flytter ut i etableringsfasen. Flertallet er uten hjemmeboende barn, og mange av dem er i kategorien husstander hvor det kan påregnes at eventuelle barn har flyttet ut. Mindretallet på 39 % som har barn i husstanden, har en stor andel familier med to barn, de har altså for lengst passert etableringsfasen.
De som flytter fra Kristiansand har utdannelse og inntekt på samme nivå som Kristiansands-befolkningen generelt, justert for hvordan undersøkelsen er utformet. 43 % av de voksne som flytter ut har høyere utdanning, mens for eksempel kun 14 % av innbyggerne i Vennesla har dette. Dessuten reiser 58 % av utflytterne inn igjen til arbeid i Kristiansand. Dette tilsier at utflyttingen ikke nødvendigvis tapper Kristiansand og byens arbeidsplasser for høyt utdannede innbyggere, men at utflyttingen hever utdanningsnivået i nabokommunene. Samtidig er både utdannings— og inntektsnivået på utflytterne så høyt at dette også antyder at mange flytter ut senere enn familieetableringsfasen.
Andelen utflyttere med barn er et stort mindretall. Mange med god utdannelse og inntekt flytter ut. Poenget er at tallene viser at disse i stor grad speiler Kristiansands befolkning. Denne gjennomsnittligheten gjelder også på inntekt. Selv om andelen barnefamilier er noe høyere blant utflytterne enn de som bor i Kristiansand, er ikke forskjellen dramatisk. Det er altså ikke slik at utflyttingen tapper bybefolkningen for barnefamilier og høyt utdannet arbeidskraft.
En klar tendens er at mange flytter fra delt bolig til enebolig. 73 % av utflytterne hadde delt bolig i Kristiansand, det betyr at denne gruppen er overrepresentert blant utflytterne. 61 % bor i enebolig på sitt nye bosted. Samtidig finnes det en klar motgruppe, som flytter fra enebolig i Kristiansand til leilighet i omegnskommunene. Dessuten hører det med til historien at det også er fullt mulig å flytte til enebolig i Kristiansand, uansett om man vil bo sentralt på Grim eller landlig på Erkleiv. Dermed er det ikke boligtypen i seg selv som er flytteårsak.
Boligpris og lokalmiljø er generelt de viktigste faktorene som bestemmer valg av bosted, men det finnes variasjoner. Dagpendlere til arbeid i Kristiansand vektlegger andre forhold enn de som flytter ut med hele livet. Jeg har derfor delt utflytterne inn i to grupper, de som dagpendler til Kristiansand og de som ikke gjør det. Boligpris er klart viktigere for dem som flytter ut fra byen samtidig som de arbeider i Kristiansand, enn for resten. Lokalmiljø og å bo nærmere venner/familie er viktigere for dem som ikke dagpendler til Kristiansand.
Preferansene til ny bolig og nytt bosted viser at flytting er en kompleks prosess med mange vurderinger. Utflytterne kan også deles inn i flere grupper etter andre skillelinjer: Noen er tilbakeflyttere og skal tilbake der de vokste opp, andre vil ha det «gode livet på landet». Dette påvirker hvor mye de vektlegger venner/familie eller lokalmiljø, og tendensen er klar på at det er viktig for mange. For alle gruppene er for øvrig kommunens servicetilbud noe som ikke vektlegges.
Skillelinjer finnes også mellom kommunene. Vennesla peker seg ut ved at mange flytter hjem dit. Songdalen har en boligpris som er moderat tatt i betraktning kommunens sentrale beliggenhet og mange velger kommunen på grunn av dette. For Lillesands del gir ny E 18 kun en moderat betydning. Motorveien alene fører ikke til at folk flytter til Lillesand, men effekten virker å være relatert til at Lillesand «flytter nærmere». Denne effekten har for øvrig ikke slått til i Birkenes, som også delvis nyter fordel av nye E 18. Spørsmålet her er om dette er en utfordring – og hvordan man i så fall skal møte denne. Det virker klart at det ikke finnes en masseutflytting av visse grupper Kristiansands-innbyggere. Verken barnefamilier eller andre grupper rømmer fra Kristiansand. Dessuten vil et ønske om det gode liv eller å dra tilbake til dit man kommer fra vanskelig kunne forhindres av tiltak som Kristiansand kommune rår over.
Det viktigste for Kristiansands del må være å opprettholde et variert utvalg av boligmuligheter og arbeidsplasser. Kristiansand kan tilby alt fra leiligheter i byen til enebolig i skogen. Alle kan ikke – og vil ikke – bo i Kristiansand, men det er viktig at byen har et tilbud til flest mulig. Nabokommunene vil i stor grad ha en fordel av denne utflyttingen. De får en «bybefolkning» med god inntekt og byvaner som ikke bare vil skatte til kommunen, men også være brukere av lokalt kultur- og næringsliv. Samtidig kan det være viktig at kommunene dyrker sine særtrekk. Dyre boliger i Songdalen eller tiltak for stor førstegangsinnflytting til Vennesla kan fort virke mot sin hensikt.