USA har bare militær kontroll over en liten del av landet, og det irakiske sikkerhetsapparatet har ikke på noen måte klart å avlaste de amerikanske styrkene. Iraks regjering mangler åpenbart legitimitet i brede lag av folket, og i helgen gikk statsminister Nuri al Maliki ut og sa at mange av dagens statsråder ikke ville vært medlemmer av regjeringen hvis han selv hadde kunnet velge.
Mot denne bakgrunnen er det åpenbart et sterkt behov for en ny amerikansk kurs i Irak. Men så lenge Donald Rumsfeld satt med ansvaret i Pentagon, ble enhver justering sett på som et tegn på svakhet. Så var det da også Rumsfeld selv som var sjefarkitekten bak den katastrofale utviklingen i Irak etter at Saddam Hussein ble jaget ut av Bagdads palasser. Han vant krigen men tapte freden. Og har nå måttet ta konsekvensen av sine mange feilgrep.
Nå finnes det ikke noe trylleformular for håndteringen av Irak. Verken for USA eller resten av det internasjonale samfunnet. En rask tilbaketrekking vil etter alle solemerker åpne borgerkrigens sluser for alvor. Med enda større lidelser for sivilbefolkningen enn i dag. Og større spillerom for mer eller mindre Al-Qaida-inspirerte kampgrupper.
Det USA imidlertid kan gjøre, og som supermakten burde gjort for lenge siden, er å gå i dialog med Iraks naboer. På samme måte som Iran og Syria er en del av problemene i Irak, må de to statene bli en del av løsningen. Bush og Rumsfeld har hittil forsøkt å straffe de to landene for at de har handlet i strid med amerikanske interesser. Med det resultat at ingen av de to landene har følt behov for å legge bånd på grupper de øver innflytelse på i Irak.
Nå kan det omsider virke som om holdningen i USA og dets allierte er i ferd med å skifte. Den nye amerikanske forsvarsministeren Bob Gates har tidligere vært svært kritisk til den amerikanske strategien i Irak. Og i helgen ba Australias statsminister John Howard, som hittil har stått last og brast med Bush, USA om å snakke med Iran og Syria.
Det er et råd George Bush bør lytte til.