Rapporten fra FNs klimakonvensjon (UNFCCC) blir i disse dager lagt fram på en klimakonferanse i Nairobi. Over 6000 delegater har inntatt Kenyas hovedstad for å diskutere den alvorlige klimatiske utfordringen verden står overfor. Rapporten konkluderer med at Afrika vil rammes hardere enn antatt. For de av oss som har arbeidet med Afrika de senere år, er det gledelig at fokus nå er kommet på dette alvorlige problemet. I tillegg til spådommer om at 40 prosent av dyrelivet vil falle bort, er også flom, tørke, erosjon og et høyere havnivå konsekvenser av klimaendringene. I Afrika lever de aller fleste fattige av jordbruk eller dyrehold. Vesentlige klimaendringer vil få alvorlige konsekvenser for mange av menneskene som bor i et allerede vanskeligstilt område. Konsekvenser får også satsingen på FNs tusenårsmål. Den første ambisjonen er å halvere fattigdom, og mål nummer syv handler om bærekraftig utvikling. Det sier seg selv at dersom livsgrunnlaget for de aller fattigste i verden forsvinner, vil dette målet bli hardt å nå innen år 2015. At økte CO2-utslipp gir alvorlige konsekvenser, gjerne utenfor vår fatteevne, ble påpekt i konferansens første timer, og vil sikkert bli nevnt gjentatte ganger av fremmøtte delegater fram til møtet avsluttes 17. november. Kenyas visepresident Moody Awori åpnet offisielt konferansen med å si at delegatene var samlet på vegne av menneskeheten i verden, fordi de anerkjenner at de klimatiske endringer fremstår som en av de alvorligste trusler menneskeheten muligens noensinne vil stå overfor. Videre sa Kenyas miljøvernminister at de som har minimalt med ressurser, og som ellers ville brukt disse til å bedre den økonomiske utvikling, i stedet vil tilskrive midlene nødstilfeller, slik som helsekriser, vann— og matmangel. I tillegg hevder forskere at tilfeller av malariautbrudd vil dobles innen januar neste år ettersom høylandsområder får stigende temperaturer. FNs tusenårsmål nummer seks, som blant annet omhandler malaria, vil dermed også bli utfordret grunnet globale klimaendringer. USA står for i overkant av 20 prosent av klodens utslipp av klimagasser, men referer til stadighet til at det er vitenskapelig usikkerhet om dette, og har derfor ikke underskrevet Kyotoprotokollen som kom i 1992. Disse uttalelsene er en hån mot alle som opplever alvorlige kriser grunnet global oppvarming. Jeg og en venn av meg kjørte for flere år siden fra Samburu-distriktet nord i Kenya til Nyahururu like ved ekvator. Da topografien og landskapet begynte å endre seg, sa han med en mildt sjalu og ikke minst beundrende stemme: «Det er ikke en eneste gang jeg har passert her uten at jeg har sett mais. Jeg ser alltid mais.» Jeg la merke til i ettertid at dette var tilfellet. I år passerte jeg igjen det samme stedet - uten å se mais. De uendelige mange milene med maisåkrer var gule og inntørket. Avlingen slo feil grunnet mangel på regn. Min venn, som bor i Samburu, har opplevd en «vinternatt» før hva gjelder distrikt og avlinger, men da jeg så synet av Rumurutis maisåkre, smakte Bushs kommentarer om mangel på vitenskapelig dokumentasjon om klimaendringene ekstra bittert. Nomadene har vært vant til å lese himmelen for å se når regnet skal komme. Dette er det slutt på. Ingen vet når regnet melder seg, og levekårene er betraktelig forverret. Det å leve av husdyrhold i et område preget av semi-ørken var vanskelig også før i tiden. Det sier seg selv at når regnet uteblir over lange tider, nærmest år, blir kampen for å overleve særdeles vanskelig. FN gir matvarehjelp nesten regelmessig hver måned i dette området, og innbyggerne forteller meg om både vannmangel, matmangel og fravær av beitemarker for kyr, geiter, sauer og kameler. Stammefeider oppstår som resultat av knapphet på beiter. Flere uhyggelige sykdommer utbres som resultat av underernæring og inntak av skittent, kontaminert vann. Min venn malte igjen et bilde for meg hvor han var ute og samlet veverfuglenes reder fra de hvilende akasietrærne, for så å putte dem i den tomme sekken med påtrykket: «UN relief food - not for sale.» Disse bar han hjem til familiens ene gjenværende ku.I etterkant av tv-aksjonen kan vi kanskje ha lettet samvittighet for en periode, men konferansen som foregår i Nairobi bør appellere til vår samvittighet om et globalt ansvar for miljøet. Ringvirkningene av CO2-utslipp fra rike, vestlige land tar livet av, og vil ta livet av, mennesker som helt uforskyldt må leve med konsekvensene i en tid der både forskning, midler og løsninger er på plass for å endre dette. Det som mangler er viljen til å ta sannheten på alvor.Klimakonferansen i Nairobi er et av verdens aller viktigste møter, og da ikke bare for Afrika. At en trend i vår tid er overforbruk, er noe vi alle kan gjøre noe med i stedet for å bare rette skyts mot statlige organer og bedrifter for å en holdningsendring. Likevel må man jobbe for å endre land som USA, Kina, India og Australias innstilling, for klimaproblemet må tas på alvor i større grad enn det gjøres nå. Afrika er det kontinent som slipper ut minst, men som får bøte mest. Allerede for over 30 år siden ble den første globale miljøkonferansen avholdt, og i 1992 ble dens mer kjente avløser, Rio-konferansen, avholdt. Det at FN kom med sine tusenårsmål i år 2000 var enda et ledd i kampen for bærekraftig utvikling. Likevel blir det spennende i årenes løp å se om vi lykkes. Verden tåler ikke stort flere av denne typen konferanser dersom utslippene ikke går ned. Min venn og hans så altfor mange likesinnede har ingen flere steder å hente mat til sin ene ku dersom de land som forurenser mest ikke snart kjenner sin besøkelsestid