I utgangspunktet er farvannet urent. Årsakene ligger i en internasjonal konjunktursituasjon som hadde startet nedturen allerede før den fatale morgenen 11. september. Arbeidsledigheten i USA hadde skutt fart og folks kjøpelyst avtatt. IT-boblene hadde sprukket på børsene og mang en papirformue var tapt. I Japan hadde ingen maktet å gjøre noe med den endeløse rekken av forgjeldede og ulønnsomme bedrifter som ligger som en klam hånd over finansvesenet, i Europa var oppgangen også over.Så kom terroraksjonen med umiddelbare følger for lufttransportsektoren og verdens børser, men viktigst av alt: Den skapte fremtidsangst og hemmet den mobiliteten som er en av bærebjelkene i dagens globale økonomi. Og intet virker mer økonomisk dempende enn negative forventninger. Se bare på cruiseindustrien, som er blitt en stadig viktigere del av norsk shipping.Mottrekkene fra de toneangivende sentralbankene var rentereduksjoner og tilførsel av likviditet ut i samfunnet. Hvilke effekter tiltakene har fått til nå, er høyst usikkert. Vår gjetning er at de ikke stoppet, men muligens bremset en nedgang som hadde fått moment etter 11. september.Alt dette er lille Norge, med sin åpne økonomi, en integrert del av. To nært beslektede forhold gjør oss likevel til et særtilfelle.Det første består av det store innslaget av oljerelatert virksomhet i vårt samfunn. Konsekvensene er nasjonale konjunkturer som svinger nesten identisk med oljeprisene, samt et rentenivå som gjenspeiler den risikopremien utlendinger vil ha for å plassere penger i en så ensidig økonomi.Det andre forholdet utgjøres av vår store, nasjonale finansformue. Den er igjen basert på olje som allerede er pumpet opp og beskattet. Og mens oljeøkonomien gjør farvannet mer urent for statsminister Bondevik og finansminister Foss, nå som prisene er på vei nedover igjen, kan formuen bli god å ha dersom det virkelig skulle røyne på og det offentliges utgifter gå til himmels.Rikelig erfaring tilsier at økonomiske trender som først er etablert, både varer lengre i tid og får større effekt enn folk flest tror. Den lange oppgangsperioden som nå er over, er det ferskeste eksemplet på akkurat det.Derfor er vi ikke spesielt optimistiske med hensyn til konjunkturene fremover, hverken de internasjonale eller de nasjonale. Vårt kortsiktige håp er at den nye regjeringen får loset statsbudsjettet gjennom Stortinget på en måte som gjør at norsk økonomi ikke blir oppfattet som ytterligere presset og risikobetont. Det trenger vi slett ikke nå.