Mandag denne uken la statsminister Jens Stoltenberg og partileder Thorbjørn Jagland fram sine valgløfter. Det vil si, de nye valgløftene. De som appellerer direkte til familiebudsjett og lommebøker. For ikke mange måneder siden var det momsreformen, sykehusreformen og omorganiseringen av offentlig sektor som skulle være Arbeiderpartiets varemerke. En kledelig slankekur av en overvektig velferdsstat som på lang sikt skulle komme alle borgerne i landet til gode. Såpass ansvarlig mente Ap-ledelsen at vi velgere kom til å være. Bare vi fikk viktigheten av budskapet inn med teskje.Nå har partiet brukt sommeren til å legge om taktikken, og i går kom valgflesket på bordet. Gratis medisin til gamle og uføretrygdede, gratis skolebøker i den videregående skole, billigere barnehager, endring i toppskatten og billigere strøm. Familier med barn og to årsinntekter over 320.000 kommer aller best ut av Arbeiderpartiets milliarddryss, som dermed synes skreddersydd for det store flertallet fra middelklassen som har forflyttet seg i hopetall mot Høyre det siste året.I går kunne VG gjengi en meningsmåling foretatt av Norsk Gallup som befestet Høyres sterke stilling med en foreløpig rekordoppslutning på 34,5 prosent. Barometeret plasserte Ap helt nede på 21 prosent. Dette styrker teorien som analytikerne etter hvert er blitt enige om ved innspurten til valgkampen; store deler av den norske befolkningen ønsker et skifte. Vi vil ha en annen politikk.Dette har strategene i Arbeiderpartiet åpenbart tatt innover seg. Men i stedet for å ta opp kampen mot de massive høyrekreftene med et bærekraftig alternativ, svarer Ap med å legge sin egen politikk mot høyre. Hovedingrediensene i milliardoppskriften Ap la fram mandag, hører hjemme på Høyres blå resept. De nærmeste ukene vil vise om lavere skatter og avgifter er riktig medisin for Arbeiderpartiet.Vi har våre tvil. Dette sjakktrekket styrker ikke akkurat partiets troverdighet. Utspillet virker snarere som et desperat forsøk på å ta igjen de andre partienes ledelse i valgkampen. Dårlig «timing» er kanskje prisen man må betale for å bruke sine krefter på å administrere A/S Norge, men det vitner også om en fatal prioritering foran et valg som snart nærmer seg et skjebnevalg for Arbeiderpartiet. Foreløpig er det er ingen tegn i tiden som tyder på at velgerflukten vil snu.Kanskje har Arbeiderpartiet satset på å komme sent, men godt. Dessverre for partiledelsen må vi nøye oss med å konstatere at de bare har kommet sent.