En dag i 1860, etter at arbeidskameratene hadde tatt kvelden, ble unge Abraham Jensen igjen på sagbruket på Konsmo i Audnedal. Han ville prøve ut noe som hadde surret rundt i hodet hans lenge, men som ville gjøre ham til «den kloke narr» om han ikke fikk det til. Det ble de nemlig kalt, de som tenkte på å forandre vedtatte arbeidsmetoder — en variant av Janteloven. «Slik har vi alltid gjort det. Slik skal vi alltid gjøre det.«
En 1800-tallets Bjarne Skeie
Så fikk han det til. Han klarte å skjære tønnestav på saga. Med ett var den gamle og omstendelige arbeidsmetoden, som gikk ut på å hogge staven ut med øks hjemme på garden, blitt avleggs. Abraham Jensen hadde lagt til rette for et voldsomt produktivitetssprang. Gründeren fra indre Vest-Agder etablerte selv Vestsaga på Konsmo, ble ledende i bransjen, stor arbeidsgiver og en holden mann. En 1800-tallets Bjarne Skeie.
Underlig å komme trekkende med denne historien i dag? Kanskje. Men det kan være et tankevekkende apropos til dagens omveltninger i Sørlandets nærings- og arbeidsliv. Jo visst skjer endringene raskere i dag, teknologien er mer avansert og samfunnet både større og mer komplekst. Men også våre forgjengere måtte streve med skiftende markedsforhold og internasjonale konkurrenter. Tønnestavsoga bærer i seg mye.
Kom som bestilt
Nå lages tønner av metall eller plast, formodentlig i Kina. Før var de altså av tre, kortreiste og skulle nesten alltid brukes til sild. Abraham Jensens teknologisprang kom som bestilt. Bøndene i indre Vest-Agder, med skrinn dyrkingsjord, små bruk og krokete, seinvokst skau, hadde opp gjennom århundrene skaffet seg en bokstavelig talt livsnødvendig ekstrainntekt ved å skjære plank av tømmer. To mann la stammen opp på bukker, krittet opp passende bordtykkelser, og så stod den ene under og den andre over og dro i hver sin ende av håndsaga. For et slit! Men når de ferdige bordene ble eksportert til Danmark, kom korn tilbake og sulten ble holdt på avstand en vinter til. Så begynte først danskene å bruke penger i stedet for å bytte varer. Det svekket handelen med våre indre bygder. Deretter, utover på 1870-tallet, ble tømmeret fra Vest-Agder danket ut av konkurrenter i Østersjø-landene, hvor store, flate skoger og ditto elver gjorde produksjon og transport langt rimeligere.
Da ble tønnestavproduksjonen god å falle tilbake på. Den økte da også så det monnet, ytterligere hjulpet fram av de nye veiene som ble anlagt nord-sør i Vest-Agders dalfører på andre halvdel av 1800-tallet. (Les: Infrastrukturens betydning for næringsutvikling.) Sagbrukene kunne sende lass på lass med tønnestav ned til havnene langs kysten - ikke minst til Mandal. Fra min morfar, som var lensmann på Konsmo, vet jeg at hesten ofte fant veien hjem selv på kvelden. Kusken hadde lesket seg i byen og slappet av bak på kjerra.
Utallige hestelass
Tønnestavvolumet ble målt i lester. Én lest var så mye som kunne fraktes med hest og kjerre. I 1935 ble det levert 37.600 lester tønnestav fra de to Agder-fylkene. I 1948 var tallet steget til 106.000 lester, nesten tre ganger så mye. Jeg har ikke tall fra senere år, men tidlig på 1950-tallet utviklet finnene en tønnevariant i kryssfiner, deretter kom ståltønner og etter hvert plast. Tidlig på 1960-tallet døde tønnestavproduksjonen stille og rolig hen som næring, teknologisk utkonkurrert i en gryende globalisering. Men i gullalderen hadde Agder stått for 90 prosent av en norsk tønnestavproduksjon som gjenspeilet det enorme (ikke bærekraftige!) sildefisket. Vest-Agder stod alene for to tredeler. Aller viktigst var Audnedal, med det som vi i dag ville ha kalt en næringsklynge av stavprodusenter. Og mens folk i både Audnedal og andre dalfører i fylket var pinlig treige med å innføre nye, effektive jordbruksmetoder, var iveren stor etter å forbedre tønnestavproduksjonen. KF, ville dagens næringslivsfolk ha sagt på stammespråk og nikket fortrolig til hverandre. Kontinuerlig forbedring, you know.
Utvandrerregionen
Så hører det med til historien at selv ikke med tønnestavproduksjon ved sagbrukene, og etter hvert på mange garder, var det næringsgrunnlag til å fø en raskt voksende befolkning i indre Vest-Agder. Fra midten av 1880-tallet var det en utvandring fra disse bygdene som kun Irland kan oppvise maken til. Mellom 1890 og 1930 reiste 34.000 mennesker fra indre Vest-Agder til USA, tilsvarende 60 prosent av regionens gjennomsnittlige folketall i samme periode. Hva skulle de ellers gjøre? Mannfolkene kunne riktignok gå til sjøs, men noe Nav fantes ikke, offentlig sektor var mikroskopisk sett med vår tids øyne, industrien var i sin spede begynnelse og noen telefonsalgjobber eksisterte definitivt ikke. Det var et armod vi må til de fattigste delene av Afrika for å finne i dag. Det var jo derfor de hjerteskjærende barnevandringene fra indre Vest-Agder til større garder i austfylket foregikk gjennom generasjoner.
Det har gått bra
Så huff og dobbelthuff. Sånn var det da. I dag leder bedrifter som Konsmo Fabrikker, Hamran Snekkerverksted, Øydna Sagbruk og Eikås Sagbruk an i videreføringen av indre Vest-Agders sterke tradisjon for trebearbeidende industri. Ingen sulter. Ingen tvinges til å emigrere. Følgelig skal det være en enkel, optimistisk moral i disse linjene: Verden går videre. Omstilling smerter på individnivå, men er nødvendig på samfunnsnivå.
Det går helst bra.
Viktige kilder til denne artikkelen har vært fagartiklene «Stavindustrien i Vest-Agder» av samfunnsforsker Gabriel Øidne (1918-1991) i Norsk Geografisk Tidsskrift i 1951, samt «Overbefolkning og utvandring» og «Barnevandringer på Sørlandet i eldre tid» av samme forfatter, begge i Vest-Agders Lærarlags årsskrift for 1955. For ordens skyld: Navnelikheten til tross, var ikke Gabriel Øidne i slekt med undertegnede. Han var for øvrig audnedøl, aktiv i motstandsarbeid under krigen, lærer på Konsmo og lektor i Kristiansand, til sist statsstipendiat ved Universitetet i Oslo. Han regnes som en pioner i norsk sosiologisk forskning.