Det er sikkert også fornuftig å plassere milliardene fra et slikt salg i en stiftelse for kulturformål og et fond for skoleformål. Så får det bli noen politiske runder om hvor mange penger som skal legges i den ene og den andre potten. Poenget med dette er, som rådmannen også understreker, å bygge morgendagens infrastruktur.Da er intet bedre enn at penger som i sin tid ble brukt til å bygge industrisamfunnets fundament nå brukes til å bygge kunnskapssamfunnets fundament. Sammen med det allerede vedtatte kompetansefondet for forskning og høyre utdanning etter forliket om eierandelene i VAE, kan en skole— og kultursatsingen i Kristiansand legge grunnlaget for ny giv i landsdelen. Fra å være kjent som landsdelen som huser «fattigskolen» og et magert kulturtilbud, kan Sørlandet om noen år forhåpentligvis vinne rykte som landsdelen som tenkte nytt da det gjaldt.Derfor håper vi rådmannens tanker finner gehør hos kommunepolitikerne i Kristiansand, og at ideen kan anspore andre kommuner til å gjøre noe lignende.Likevel vil vi minne om at det ikke bare er å selge seg ut av Agder Energi. Prisen på aksjene er én ting, noe annet er hvem det selges til. Dersom storparten av aksjene i selskapet etterhvert kommer på andre eieres hender, er det ikke likegyldig hvem disse eierne er. Vi er som landsdel tjent med at eventuelle nye eiere ønsker å fortsette å administrere og utvikle kraftproduksjon fra Sørlandet. For med den eksplosjonsartede utvikling vi nå opplever innenfor nettbaserte tjenester av alle slag, blir kraftselskapene noe langt mer enn bare gammeldagse kraftprodusenter, de blir veiselskaper for all slags teletjenester.Her har kommunene som eiere et ansvar. Vi vil sitte igjen med en flau smak i munnen dersom all den kompetansen som gjennom årene er bygd opp på Sørlandet når det gjelder kraftproduksjon og -distribusjon, forsvinner ut av landsdelen fordi Agder Energi gjøres til et filialnett i noe som administreres fra Oslo eller et annet vilkårlig sted. Da har kommunene ikke funnet gode, nye eiere.I stedet bør dagens eiere se seg om etter tunge interessenter som er på vei inn i kraftmarkedet, og som derfor ser seg tjent med å la sin satsing på dette forretningsområdet styres og ledes fra Sørlandet gjennom en allerede etablert organisasjon. Slik interessenter kan finnes både i Norge og i utlandet. Det er viktig at vi ikke glemmer hensynet til et samfunnsgagnlig salg i begeistringen over hva salgssummen kan brukes til. Private interessenter har det lettere i så måte; de kan selge til hvem de vil. Offentlige eiere må ta hensyn til sine forpliktelser overfor fellesskapet, også når de selger seg ut.