— Det som skjer er vondt, virkelig vondt, bemerket partiveteranen Haakon Lie (96) i en kommentar til Dagbladet i går. En annen veteran, Reiulf Steen, betegner det som skjer som trist, nitrist. For oss som har fulgt Det norske Arbeiderparti gjennom noen tiår, er det ufattelig at partiet, som fra 1945 til 1961 hadde absolutt flertall i Stortinget, gjennomlever den ene ødeleggende striden etter den andre. Og selv om sentralstyret i går bestemte seg for å rette blikket mot nye mål, er det ufattelig at et stort og toneangivende parti kan gå på den ene minen etter den andre. Først Jaglands 36,9 prosent av velgermassen som en forutsetning for å fortsette som statsminister ved valget i 1997, og siden den uforsonlige striden mellom partiformannen og statsministerkandidaten gjennom et langt og smertefullt år.Da Arbeiderpartiet var et parti med over 40 prosent av velgerne bak seg, i noen år betydelig flere, var det en uttalt forutsetning at når en votering hadde funnet sted, ofte etter en opprivende debatt i landsstyre eller sentralstyre, stod hele partiet bak flertallsbeslutningen. I Haakon Lies mange år som partisekretær var det ingen som våget å opponere mot denne praksisen. Arbeiderpartiet var et ryddig parti. Det var ikke personene, men politikken som var det primære. Arbeiderpartiet var ikke noen søndagsskole, men et parti hvor man arbeidet med politikk, og etter de interne diskusjoner gikk samlet ut og markedsførte sine løsninger.I dag er situasjonen en annen. Siden slutten av 60-årene har vi fått et åpnere samfunn. Det er ikke mulig å legge lokk over det som skjer i lukkede fora. Medienes innsynsrett respekteres av alle grupperinger. Selv under Arbeiderpartiets sentralstyremøte i går, gikk både Jagland og Stoltenbergs taler ut til folket gjennom radio og fjernsyn. I dag kommenterer avisene det som skjedde under møtet på Gardermoen. Vi har ikke lenger en partipresse som forklarer vedtak i partienes styrende organer. Avpolitiseringen av norsk presse begynte på midten av 60-tallet med langt større åpenhet i dekningen av de politiske partier. Fra 1969 var samtlige partiers landsmøter åpne for aviser, radio og fjernsyn. Men det mest markante trekk i dette utviklingsbildet, er en påfallende mangel på ideologi i norsk politikk. Når Stoltenberg taler varmt om våre verdier, er det for vanlige mennesker umulig å få øye på hva han er opptatt av. Hva er egentlig dagens sosialdemokrati? Det er et parti blant mange andre, et parti som bygger på visse tradisjoner, men som i virkelighetens verden ikke er særlig synlig. I hvert fall ikke med saker som skiller seg ut i forhold til de øvrige partiene. Og det er ikke bare et norsk problem. I den svenske valgkampen er Göran Perssons kampanje så å si blottet for nye tanker og ideer. Hvis han vinner, er det fordi hans parti, med støtte fra venstresiden, har vist seg å være brukbare husholdere i forhold til EU, hjemlige problemer, og at det har en mer moderat holdning til innvandringspolitikken enn en samlet opposisjon. Arbeiderpartiets problem er ikke personstriden alene. Partiet er blottet for skjellsettende ideer, det mangler holdninger både i den økonomiske politikken og i vårt forhold til det som skjer i Europa. Det er ikke lenger noen som tror på slagord som «Sosialdemokrati - fordi vi trenger hverandre». Det nytter ikke å tilby dagens generasjon ord og innhold fra 80-årene. Derfor er det bare vel 20 prosent som sier at de ville stemme på Arbeiderpartiet hvis det var valg i morgen. I tillegg kommer personstriden mellom Jagland og Stoltenberg og den bitre nestlederdebatten med kravet om kjønnskvotering.