Regjeringskrisen har ført til en ny lederstrid i Høyre. Uroen og misnøyen med hvordan partiets ledelse taklet oppgjøret med sentrumspartiene synes ikke å ville legge seg. Utviklingen av debatten og kritikken internt i partiet begynner nå å minne om situasjonen i Arbeiderpartiet før Thorbjørn Jagland ble presset til å frasi seg rollen som partiets statsministerkandidat.Det er bare en mening om Jan Petersen og partiledelsens opptreden i timene og dagene etter regjeringen Bondevik gikk av. Den var unødvendig provoserende og forbausende lite gjennomtenkt. Både Høyres egne velgere og sentrumspartienes ledere ville langt på vei ha akseptert Høyres veivalg og stemmegivning i Stortinget dersom det hadde blitt med det.Men Jan Petersen fant det opportunt å benytte anledningen til å drysse salt i åpne regjeringssår. Det er denne atferden som nå har gitt næring til en uttrykt misnøye med Jan Petersen som partileder, en misnøye som har ligget og ulmet i partirekkene det siste året. For om ikke Jan Petersen har fattet det så har den vanlige Høyre-velger forstått at Høyres eneste vei til regjeringsmakten går gjennom de sentrumspartiene som partilederen har gjort sitt beste for å fornærme.Situasjonen foran Høyres landsmøte i mai er derfor at partiets leder sitter mer utrygt enn han har gjort i sine seks år som Høyre-leder. Grasrota roper på Per Kristian Foss og John G. Bernander. Om den første er å si at han vil være det opplagte ledervalg om han melder sitt kandidatur. Per Kristian Foss er partilederen og statsministerkandidaten for det moderne mediesamfunn, en politiker som er Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondeviks likemann som debattant og retoriker. Men i likhet med Jens Stoltenberg må han finne seg i å tøyle sine ambisjoner inntil partilederen finner situasjonen uholdbar.Ropet på John G. Bernander er uttrykk for en nostalgisk lengsel etter et folkelig lederskap i Høyre som både kunne begeistre og mobilisere. Den suksessfulle næringslivslederen Bernander er nok tapt for politikken for all fremtid — i hvert fall i sentrale verv, med mindre det skulle by seg en statsrådspost en gang. Men tanken er god, for Høyres image de siste årene har lidd under en ekstremt urban stil. Troikaen Jan Petersen, Per Kristian Foss og Inge Lønnings retoriske form og urbane arroganse appellerer ikke nettopp til de store velgermasser utenfor Oppegård og Oslo 2. Partiledelsens distrikspolitiske gissel, Anne Berit Andersen fra Søgne, har ikke nettopp vært noen ny Arne Rettedal eller Marvin Wiseth i partiets ledelse.Høyres storhetstid har vært når partiet har evnet å kombinere sentrum og periferi i en lykkelig blanding i partiets ledelse: Den urbane og arrogante Kåre Willoch og finnmarkingen Erling Norvik - Kaci Kullmann Five og John G. Bernander. Skal Høyre finne tilbake til et lederskap som kan fjerne inntrykket av arroganse og nedlatende holdninger som i dag kleber ved partiet, bør det se seg om etter et nytt lederemne fra distrikts-Høyre som også partimedlemmer utenfor Oslo-gryta kan identifisere seg med.