Slikt er ikke bra. Det er heller ikke bra at luften kjennes lummer, som foran tordenvær, rundt partiledelsen.For det er ikke bare Dagbladet som har merket seg at det brygger opp til et durabelig oppgjør om makt og lederskap i Arbeiderpartiet. Alle som har kanalene åpne inn til partikontoret på Youngstorget, vet at det er stille før stormen. Rekkene sluttes om Jens og om Thorbjørn. Knivene slipes foran det store oppgjøret, som truer med å bli en slags fortsettelseskrig fra tidlig 90-tall, den gang det sto om lederskapet etter Gro Harlem Brundtland.Det er mange i partiet som er forbitret etter det ydmykende nederlaget i valget, og forbitrelsen retter seg i stor grad mot Jens Stoltenberg og hans hoff. Blant de fremste av disse kritikerne er tidligere LO-leder Yngve Hågensen. I fagbevegelsen er grensen nådd for hva som oppleves som lettbent lederskap fra folk som ikke har annen forbindelse til arbeiderklassen.enn den de har lest seg til. Igjen snakkes det i partikorridorene om behovet for å gjenreise Arbeiderpartiet som sosial bevegelse.Problemet er at de som snakker om dette, ikke vet hvor de skal vende seg. Deres ledelsesproblem er kjent, det heter Thorbjørn Jagland. Det er ingen som føler seg overbevist om noe vil bli bedre om han igjen får makten alene. Dernest er deres sosiologiske problem at Arbeiderpartiet i den form det fantes under Einar Gerhardsen, ja endog under Gro Harlem Brundtland ikke kan gjenskapes. Landet, folket og tiden har endret seg for mye til det.Det har ikke manglet på forsøk på å modernisere Arbeiderpartiet. Gro gjorde det på sin måte, og Jagland på sin. Gro Harlem Brundtlands største synd var at hun tømte partiet for ideologisk marg og vitalitet. Det kom utover 90-tallet til å handle mest om henne alene. Hun ble partiet. For Jagland var det nølingen og klønetheten som gjorde utslaget. I ettertid er det lett å se at han skulle ha satset på en koalisjon den eller annen vei for å bryte nytt terreng for partiet sitt.Slik står partiet nå ribbet tilbake, uten en klar politisk visjon, uten trening i praktisk regjeringssamarbeid og med oppslutning fra noe over 20 prosent av velgerne. En lederstrid kan ikke løse denne floken, den sitter dypere enn som så. Det er noe tragisk over landets største opposisjonsparti som, midt i en slags budsjettkrise for regjeringen, har som sitt fremste aktivum en forhenværende landbruksminister som utviser praktisk solidaritet ved å donere rullings til hovedstadens hjemløse. Ideologisk og politisk har Arbeiderpartiet knapt mer å bidra med i dag. Det behøver selv en real donasjon av et eller annet om det noen gang skal komme tilbake.