Observatører har beskrevet landsmøtet som selvforherligende og uspennende. Så har da også statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik og partileder Valgerd Svarstad Haugland brukt sin popularitet og tyngde til å feie alle kontroversielle spørsmål under teppet og mane til samkjøring foran valgkampen.Debatten om et skille mellom kirke og stat klarte de likevel ikke å komme unna, selv om de fikk overtalt et relativt knapt flertall til å stemme imot. Ikke for noe i verden ønsker partiledelsen å ha med seg et vedtak om å skille kirken fra staten inn i valgkampen.Vi kan forstå hvorfor.En selvstendig kirke kan risikere å miste en god del oppslutning blant de «folketroende», deriblant også potensielle KrF-velgere. Kjell Magne Bondevik vet at den største delen av befolkningen ikke liker tanken på et skille mellom stat og kirke. De frykter at Kirkens mørkemenn skal få for mye makt, og opplever staten som en garantist for den åpne folkekirken.Et vedtak om å skille kirke og stat står i skarp kontrast til det bildet partiledelsen har forsøkt å bygge opp av KrF de senere årene. Bondevik og Svarstad Haugland har jobbet hardt med å overbevise det norske folk om at partiet styres mer av politikk enn av religion. De har brukt mye energi på å fremstå som et varmt, dynamisk og åpent borgerlig alternativ.Når KrF fikk 13,7 prosent av stemmene ved forrige valg, skyldtes det også at nye velgere oppfattet Kristelig Folkeparti som, nettopp, et folkeparti. Et vedtak om å oppheve statskirkeordningen kan skremme bort de samme velgerne som Bondevik flørtet med under sist valgkamp, da han både drakk vin og røkte sigar offentlig. Den delen av befolkningen som mener at Bibelen gir hjemmel for at Kirken skal følge egne lover, utgjør høyst sannsynlig et overveldende mindretall. Når 40 prosent av landsmøtet, til tross for partiledelsens bønn, likevel gikk inn for et skille mellom de to institusjonene, er det fordi de har sett seg lei på at staten kommer med forslag til direktiver som delvis er i strid med Kirkens eget syn. Konfliktene har tilspisset seg under kirke— og undervisningsminister Trond Giske, som krever at Kirken i større grad må innordne seg samfunnets normer og regler. Særlig er det kravene til likestilling, de homofiles plass i menigheten og at Kirken må underlegge seg arbeidsmiljøloven som har provosert Kirkens menn, og noen få kvinner. Deriblant Valgjerd Svarstad Haugland som har brukt landsmøtet til å utrope Giske og familieminister Karita Bekkemellom Orheim som hovedfiender.Alt tyder imidlertid på at KrF kommer til å gå inn for et skille i løpet av nærmeste fremtid. Når Kjell Magne Bondevik argumenterte mot et vedtak på dette landsmøtet, var det fordi han ønsket å utsette debatten, ikke fordi han er direkte motstander av et skille mellom stat og kirke.I stedet vedtok landsmøtet å gå inn for en ny kirkeordning som ikke innebærer brudd med staten, men som skal sikre større uavhengighet og rett til å utnevne biskoper og proster selv.Lenger enn det vil ikke partiledelsen la troen styre politikken. De er fullt klar over at når et flertall blant velgerne fortsatt ønsker Kjell Magne Bondevik som statsminister, er det statsmannen, ikke presten, de har i tankene.