Det virker overilt og usedvanlig lite gjennomtenkt når ledende politikere i Aust-Agder forlater et samarbeidsmøte med Vest-Agder under dramatiske omstendigheter og varsler at man vil bryte alt samarbeid med nabofylket som følge av at et vedtak i helseregionen ikke ble som forventet. Det oser ikke nettopp stor statsmannskunst av slik atferd.Når både Aust-Agder og Vest-Agders fylkespolitikere nå toer sine hender og gir de to utbryterne fra vestfylket kraftige refselser for ikke å ha fulgt opp vedtakene i fylkestinget og deres respektive partier, blottstiller de bare hvor umyndiggjort fylkeskommunene er blitt i sykehussaker. Det skjedde da staten opprettet helseregionene som «overkommuner» for sykehusdriften og overførte makten og myndigheten til det regionale helseutvalget. Dersom agderpolitikerne gjør alvor av å klage vedtaket i helseregionen inn for departementet fordi agderrepresentantene i utvalget ikke har fulgt fylkestingenes vedtak, kan de ikke ha oppfattet hvordan det helsepolitiske styringssystemet i regionene fungerer.Rett nok er utvalgets medlemmer valgt av fylkestingene i de respektive fylkene, men fylkestingene har ingen instruksjonsrett overfor medlemmene av det regionale helseutvalget. Fylkestingene kan fatte de vedtak de vil, men helseutvalgets medlemmer møter ikke med bundet mandat. Om så var tilfelle ville det regionale helseutvalget ikke hatt noen funksjon — da kunne man like gjerne ha summert vedtakene i de enkelte fylkesting.Når Aust-Agder-politikerne som følge av dette nå truer med å bryte fylkessamarbeidet over hele skalaen, er det en form for kollektiv avstraffelse som først og fremst rammer innbyggerne i de to Agder-fylkene. Politikerne vil ikke leke med hverandre lenger, og konsekvensene av det må befolkningen bære, enten det gjelder utdanningssøkende ungdom eller pasienter. Det virker bare dumt.Og ekstra meningsløst blir denne feiden når vi med stor grad av sikkerhet kan si at Agder-fylkene står foran en fylkessammenslåing om noen år, og når vi vet at staten overtar ansvaret for sykehusene om ett år. I et slikt perspektiv fortoner dagens stridigheter seg like meningsløse som skyttergravskrigen på Vestfronten - hvor fotfolket ble kanonføde mens generalene lekte krig.