Stiftelsen Arkivet har gitt ut bok om jødeforfølgelsen på Agder. Dette er første gang fortellingene om hva som egentlig hendte med jødene på Agder under 2. verdenskrig har gått veien om historikeres skrivebord og blitt publisert i bokform. I boka omtales noen av dem som var med på jødeforfølgelsen med fullt navn. Dette har ført til sterke reaksjoner fra noen av familiemedlemmene til dem som omtales.
Det gjør vondt å lese at for eksempel ens far var del av jødeforfølgelsen. Det er lett å forestille seg hvor vanskelig dette må være for familiene til dem som omtales. Fortellingene om våre foreldre og besteforeldre er på godt og vondt del av vår identitet. Derfor er det forståelig at barn av tidligere NS-medlemmer reagerer når deres foreldre blir omtalt på en lite flatterende måte. De har andre bilder og fortellinger om sine kjære. Minner om en kjærlig og god far eller mor. Minner om avgjørende øyeblikk hvor den du er glad i har påvirket deg i positiv retning.
Det er slike minner vi alle bruker når vi skal fortelle andre og oss selv hvem vi er. På den ene side handler dette om personlige minner som er del av vår identitet. På den andre siden kan vi snakke om kollektive minner som del av større fortellinger som deles av en kultur, et lokalsamfunn eller en nasjon. Historiene om jødeforfølgelsen på Agder er også del av et kollektivt minne. Det er del av vår historie. Her ligger det en forpliktelse til å lære.
Forpliktelsen til læring handler om at dette må bli en del av et kollektivt minne som kan gå i arv mellom generasjoner. Det ligger en forpliktelse i å gjenfortelle hva som hendte på en så sannferdig og grundig måte som mulig. Det er her fortellingene må gå veien om arkivene og historikerens skrivebord. Vi kan aldri få et entydig sant bilde av hva som hendte. Historikere kan ikke speile fortiden som den egentlig var. Likevel er målsettingen til alle seriøse historikere å komme opp med en sannferdig, grundig og etterprøvbar historie om hva som egentlig hendte.
Så kommer kjernene i problemstillingen: Historikeren skriver om fortiden i en samtid. Han eller hun er del av en samtid hvor ulike fortellinger om den samme historiske hendelsen verserer. Noen er basert på dokumentasjon, mange er kanskje basert på myter og selektiv tolkning for ulike formål. Utfordringen historikeren møter er da ikke å la seg styre eller diktere av sine omgivelser i nåtid for hvordan fortiden skal fortelles.
Når de etiske prinsipper for historievitenskapen ikke overskrides, kan ikke hensynet til de personlige minnene og identiteten til barna av overgriperen som omtales, diktere hvordan historien skal gjenfortelles. På samme måte som hensynet til de etterlatte ikke kan diktere hvordan overgriperen representeres. Politiske, sosiale og personlige intensjoner skal ikke bestemme hvordan historien skrives.
Boken om jødene på Agder er basert på flere års dypdykk i arkivmateriale, rettsprotokoller og skriftlige og muntlige kilder. Det er en fortolkning. Det er også et utvalg av sitater og informasjon som er satt sammen til en sammenhengende fortelling.
For å representere historien på en sannferdig måte, må man ta med de mindre flatterende personegenskapene som kommer fram i dokumentasjonen. Dette handler blant annet om forpliktelsen til å minnes overgrepene som skjedde for at dette ikke skal glemmes eller bli uskyldiggjort. Dersom historiene ikke skrives av historikere, men får bli en del av vårt kollektive minne sammenblandet med myter, glemsel og fordommer, svarer vi ikke på forpliktelsen til å minnes fortiden og lære av feilene som ble begått.
Først når vi får et mest mulig sannferdig, dokumentert og etterprøvbart bilde av den vonde fortiden, kan man forsone seg med denne og bevege seg videre. Fordi denne historien har vært ukjent for mange, og fordi det har versert myter og kanskje også fortielse i forhold til historien, er det viktig at man forsøker å gi et sannferdig bilde av hva som hendte. Derfor nevnes også enkelte sentrale personene med fullt navn. For vår lokale historie gjelder det samme som for forsoning i andre land som har opplevd krig og overgrep. Sannhet først, så forsoning.
For å oppnå dette må de personlige minnene og behovet for konstruktiv identitetsdannelse for familien til overgriperen som omtales, vike plassen for forpliktelsen til dannelse av et sannferdig kollektivt minne som kan gå i arv til neste generasjon. Der disse hensynene kolliderer er det historikerens rolle å holde fokus på fortiden og historien som skal fortelles. Så er det opp til oss andre å gjenfortelle og bruke historien på en måte som fører til forsoning.
Forpliktelsen til å minnes de døde innebærer også en forpliktelse til å lære av fortiden.