Dramatiske hendelser skaper ofte interesse i mediene. Det blir stilt spørsmål om mediene har skyld i voldshandlinger som utarter i samfunnet vårt. Man refererer til vold på fjernsyn, film osv. Denne debatten fikk et klart oppsving ved «Rosten-saken» i Trondheim på 1990-tallet. Her ble ei fem år gammel jente drept av noen guttunger, og en voldsfilm guttene hadde sett i forkant fikk skylden fra flere hold. I forbindelse med aktuelle filmer som Død snø, Saw V og Fritt vilt, forsøker enkelte å bane vei for nok en moralsk panikk.

Men er det så enkelt at vold i film kan forklare økte voldstendenser i samfunnet? Årsaken til vold i samfunnet er nok mer sammensatt enn hva enkelte måtte mene.

I 1990-åren var vi vitne til en rekke amerikanske filmer som inneholdt mye vold, og politikerne diskuterte hva slags sensur man skulle ha. Statens filmsensur er en konsekvens av dette, men denne instansen har blitt kritisert for at de har vært for milde.

Levende bilder er et sterkt medium. Opinionen mener at film påvirker mest. Film har dessuten den statusen at den er underlagt sensur. Levende bilder er sterkt til stede i hverdagen vår – og vi er vitner til vold i samfunnet som er vanskelig å forklare.

Vold i virkeligheten blir oftere forbundet med film. James Bulger-episoden i England, der vesle James Bulger ble drept av to yngre gutter, er blitt trukket fram. Her ble filmen Child's Play III lansert som påvirkningsfaktor. Men selv om de fleste forskere i dag oppfatter publikum som aktive, reflekterende mediebrukere, blir media av og til utpekt som syndebukk, og da særlig medier som kan ha tilknytning til urovekkende drap. I diskusjonen blir publikum ofte omtalt som relativt hjelpeløse ofre. Forskerne er som regel ganske forsiktige med å si noe kategorisk om forholdet mellom mediefremstilt vold og vold i samfunnet.

Før 1940 opererte medieforskningen – som på den tiden hovedsakelig var amerikansk – med slike enkle forklaringsmodeller. Man forventet at voldsskildringer ville virke direkte på individet. Dette var allment akseptert ut fra erfaringer med film, radio og reklame på 1920— og '30-tallet. Men dette er et gammelt paradigme. Nå har medieforskerne kommet fram til at virkeligheten er mer sammensatt.

Debatten har tatt utgangspunkt i to forskjellige forhold: Virkelig vold og fiksjonsvold. Man har ment å kunne spore en sammenheng mellom virkelig vold og fiksjonsvold. Diskusjonen har ofte dreid seg om fiksjonsvolden – og hvordan den kan påvirke publikum. I handlingsplanen mot vold fra 1997 ytret man derfor denne tesen: «Filmvold virker følelsesmessig passiviserende. Antisosiale program gir antisosial atferd.»

Tesen formidler et verdigrunnlag: En skal mobilisere mot vold i mediene. Derfor må man bevisstgjøre både publikum og mediene. Det er farlig at barna er interaktive (dataspill og lignende).

Debatten om skadelige kulturuttrykk har pågått lenge. Vi har hatt to faser: I perioden 1910-13 fikk man de første virkelige filmene med innhold av vold og sex, og da fikk vi en debatt om sexsensur i Norge. Det var filmens mangel på sexmoral som var det sentrale i første fase. Kinoloven av 1913 la derfor grunnlaget for Statens filmtilsyn. I andre fase med oppstart i 1968-69 ble det gjort en undersøkelse av filmtilsynet, og man kom fram til at annenhver film hadde voldsinnslag. Filmene var mer brutale enn før. Derfor klippet filmer og forbød filmer. Denne overgangen bar preg av noe viktig i henhold til filmvold-debatten. Et par filmer ble trukket fram: Wild Bunch og Bonnie and Clyde.

De to filmene skapte et nytt syn på hva som bør være lov å se på film, og begrepet ytringsfrihet ble viktig. Bonnie and Clyde var rå og brutal i 1969. Forbryterne ble drept, selv om de var heltene. Man var vitne til en økt realisme og estetisering av voldshandlingene. På '90-tallet kom påstanden om at man hadde fått en ny bølge med voldsfilmer. Det var en allmenn oppfatning. Store populære filmer viste seg å inneha mer vold enn noensinne. Tarantino-filmene var et eksempel på dette, men også Olivier Stones Natural Born Killers ble sterkt debattert.

Publikumsforskningen fra 1980-årene og fram til i dag legger vekt på å fjerne seg fra myten om direkte overføring: Vold på skjermen skaper ikke «avtrykk», verken på netthinnen eller i hodet på folk. Publikum leser program ulikt, ut fra sine tolkningsrammer. De reagerer ulikt på samme program, også program som inneholder voldsskildringer. Her er vi ved kjernen i spørsmålet om vold på film/fjernsyn er skadelig eller ikke.

Hvis man skal gi et klart svar på om medievold er årsaken til voldsbruk i samfunnet, måtte man isolere medievold fra andre faktorer. Dette lar seg neppe gjøre. Forskeren Kathrine Skretting har stilt seg spørsmålet: Hvor var medieforskerne i debatten etter «Rosten-saken»? Hun har hevdet at forskerne er redde for å ta et oppgjør med pressens enkle forklaringer om mediepåvirkning. Forskeren skal ikke gi enkle og lettfordøyelige svar, og særlig ikke på områder der de trolig ikke finnes. Forskeren bør heller stille spørsmål som viser hvor komplisert sammenhengene er.

Forskeren Bjørnebekk ved Politihøgskolen hevder at kriminell og voldelig ungdom ofte har lært å bli voldelige i hjemmet. De blir mer påvirket av at far slår enn av å se brutale filmer. Likevel lar de seg hisse opp av voldsfilmer før de drar på byen for å utøve blind vold mot uskyldige medborgere. Denne type ungdom, hevder Bjørnebekk, er oppvokst i hjem med store problemer der foreldrene ikke har evnen til å sette grenser.

Selv om ideen om direkte overføring av budskap til mottakere for lengst er forkastet av forskere, er den seiglivet. I min lektorjobb i videregående skole støter jeg stadig på foreldre som er meget kritisk til at avkommet må se filmer som inneholder ekspressive voldsscener. Selv om filmene er en del av et pedagogisk opplegg vekker de harme hos overbeskyttende foreldre.

Debatten som går igjen om at vold påvirker folk, påvirker også filmkritikerne. Generelt hevder de at hvis volden er detaljert, er det spekulativt. Er derimot volden diskret, kan den være nødvendig. Jo mer detaljert volden er, desto verre er det, og filmen får som regel dårlig kritikk. Filmkritikerne tror på påstanden om at vold på film er skadelig. De lar seg rive med av den allmenne oppfatningen, hevder forskeren Anne Gjelsvik.

Om publikum blir påvirket av voldssekvensene, er avhengig av hvordan publikum tolker filmen, og hvilken rolle volden betyr for dem. Dette vil ha sammenheng med referanserammene hos mottakerne, som er formet av kulturelle og subkulturelle erfaringer.

Verden er dermed ikke så enkel som moralske voktere vil ha det til. Fri oss derfor fra moralske panikker.