En svært samfunnsinteressert kamerat sukket denne uken tungt og sa at han aldri før hadde opplevd en så lite engasjerende valgkamp. «Når vi ikke har et regjeringsalternativ, er det ikke mye vits med hele valget», konkluderte han. Før han la til at nok kom til å stemme, men denne gangen uten glød.

Hvis min kamerat er noe i nærheten av representativ, noe jeg tror, kan det være et dårlig tegn for valgdeltakelsen. For det er hevet over tvil at klare alternativer mobiliserer. Når et valg står mellom to ulike og klart definerte retninger, er det lettere å ta stilling, og dermed veien om valglokalet.

Denne gangen har flere borgerlige partiledere gjort sitt beste for å frata velgerne muligheten til et klart valg. For skal vi ta Lars Sponheim og Siv Jensen på alvor, kan det ikke bli noen borgerlig regjering etter valget. I alle fall ikke hvis valgresultatet blir noe i nærheten av det meningsmålingene antyder.

De to partilederne har murt hverandre ute med gjensidige skriftlige erklæringer hvor de lover dyrt og hellig at de ikke bare skal hindre en regjering med den andre fra å komme til makten. De har også lovet å stemme mot et statsbudsjett som den andre er med på. Aldri før i moderne tid har det vært så dårlige utsikter til en borgerlig regjering. Ved alle valg fra 1965, da de borgerlige partiene for første gang lyktes i å samle seg rundt Kongens bord, har velgerne kunnet velge mellom en Ap-dominert regjering eller en form for borgerlig samarbeid, med et mulig unntak for EU-valgene i 1973 og 1994. Det er en ærlig sak å si til velgerne før et valg at den politiske avstanden til et annet parti er for stor til at man kan regjere sammen. Men det går over hodet på mange av oss at det skal være et poeng å på forhånd utstede garantier mot andre former for samarbeid. Ikke minst når man ser på hvilke skillelinjer de rødgrønne har maktet å bygge broer over. Det bør knapt finnes et mer fundamentalt spørsmål enn om Norge bør delta i en krig eller ikke. Men både dette og andre grunnleggende sikkerhetspolitiske spørsmål har SV og Ap maktet å finne sammen om.

Målt opp mot dette synes det åpenbart at mangelen på tilnærming på borgerlig side mest av alt handler om politisk vilje. I stedet for å åpne dører, har man gjort et poeng av å lukke så mange som mulig. Veien har gått fra tidligere tiders borgerlig samling til borgerkrig. Det viktigste er ikke å fravriste den erklærte hovedmotstanderen Ap regjeringsmakten og selv komme i regjering, men å hindre et annet borgerlig parti fra å få innflytelse.

Hvem som må bære hvor stor del av ansvaret, skal være usagt. Men det er åpenbart at forbitrelsen i Frp stikker dypt etter årelang utestengelse fra forpliktende samarbeid. Da forløperen Anders Langes Parti toget inn på Stortinget i 1973, markerte de andre folkevalgte sin avsky ved å marsjere ut av salen når ALPs representanter gikk på talerstolen. Langt ut på 1980-tallet var det uttalt politikk fra flere politikere i mellompartiene at man ikke ville snakke med Frp om politiske saker overhodet.

Våren 2005 – mens Kjell Magne Bondevik regjerte med støtte fra Frp i viktige saker – tok Frp-veteran og varaordfører i Oslo Svenn Kristiansen ordet en tidlig morgen på Frps landsmøte i Ålesund. Før de fleste journalistene hadde innfunnet seg, fremmet Kristiansen forslag om at Frp i Stortinget skulle nekte å støtte en borgerlig regjering de selv ikke var en del av. «Og ja, jeg vet hva dette innebærer», avsluttet Kristiansen. Applausen var øredøvende. Få uker etter kuppet Carl I. Hagen valgkampen ved sitt utsagn om at Frp ikke lenger ville støtte en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik.

Men etter flere år som det største borgerlige partiet har heller ikke Frp tatt innover seg ansvaret denne rollen tradisjonelt innebærer når det gjelder å skape grunnlag for en tilnærming mellom partiene. Da de borgerlige partilederne nok en gang demonstrerte fraværet av et troverdig alternativ på NRKs partilederdebatt onsdag denne uken, sa en tilsynelatende frustrert Siv Jensen: «Kan vi ikke i alle fall sette oss ned etter valget og se hva vi kan bli enige om?». Men hva i all verden har de brukt de fire siste årene til? I skyggen av en rødgrønn flertallsregjering kan det ikke ha manglet muligheter til å sette seg sammen.

Ironien i debatten ble komplett da den som sterkest argumenterte for at det fortsatt er mulig med en borgerlig regjering, var statsminister Jens Stoltenberg. «Man skal aldri undervurdere de borgerlige partienes evne til å danne regjering», sa Ap-lederen og minnet om at Bondevik II-regjeringen bestående av Høyre, KrF og Venstre ble ansett som usannsynlig av mange før valget i 2001. Stoltenbergs utsagn viser at det heller ikke for det største regjeringspartiet er noen fordel å slåss mot skygger. En regjering trenger en opposisjon med forslag til andre løsninger og utsikter til å kunne sette denne politikken ut i livet. Og som velgere bør vi ha krav på at ordet «valg» er fylt med reelt innhold. I motsatt fall vil mange føle det meningsløst å delta.

Stoltenbergs største frykt er at fraværet av et troverdig alternativ fører til at mange velgere lar være å stemme fordi de oppfatter at Ap uansett vil fortsette i regjering, selv om de rødgrønne mister flertallet. Det kan nok vise seg å være det beste for landet. Men ikke nødvendigvis for demokratiet.