Spørsmålet er det viktigste politikerne stiller seg, for militærmakten er et helt annet virkemiddel enn diplomati og økonomisk press. Mangelen på debatt om dette etiske kjernespørsmål har for tiden enorme konsekvenser i både Tyskland og Storbritannia, og burde hatt det i Norge. Min vurdering er at Afghanistan kun er verdt å dø for dersom det er sikkerhetspolitisk viktig nok.
Handler ISAF om sikkerhetspolitikk? Hører man på norsk og tysk politisk begrunnelse, hører man lite til dette. Hører man derimot på britiske og amerikanske politikere, er svaret et klart ja: Fienden er global terrorisme med base i Pakistan og Afghanistan.
Etter den kalde krigen er det begrensede kriger som gjelder hvor statens militære virkemiddel settes inn sammen med sivile virkemidler. Den type motstander man møter i for eksempel Afghanistan er en geriljabevegelse som benytter seg av bakhold og nålestikk, men som i dag har global rekkevidde med sin mediestrategi. Måten man bekjemper en slik fiende på er helst gjennom sivile virkemidler, hvor man viser befolkningen at det finnet et alternativ til Taliban.
Dette krever en strategisk kombinasjon av sivile og militære virkemidler hvor de sivile sies å være sverdet, mens de militære ikke er annet enn skjoldet. Det optimale for NATO er å synes og agere minst mulig, mens FN og humanitære NGO-er skal gjøre hovedarbeidet med å utvikle og utbygge Afghanistan.
Så langt er alle enige i denne beskrivelsen av hvordan man skal lykkes med oppdraget. Men her kommer første problem: Fordi den militære strategi – en typisk strategi for å bekjempe en gerilja kjent som asymmetrisk krigføring – inneholder denne miksen av militære og sivile virkemidler, er det lett å omskrive oppdraget til å være et humanitært oppdrag, ikke et sikkerhetspolitisk et.
Dette gjøres i overveiende grad i land som Tyskland, men også i Norge. Det er lett å vektlegge de sivile sider ved ISAF nettopp fordi disse er de viktigste, også ut fra militær strategi i geriljakrigføring. Det sivile passer med selvbildet som «fredsnasjon», et selvbilde som kultiveres både i Tyskland og Norge. Forskningen viser at norske politikere kun snakker om viktigheten av terrorbekjempelse når det er norske skadede eller falne, mens de ellers begrunner Afghanistan-innsatsen primært humanitært og som en nødvendighet for å sikre NATOs interesse for Norge i nord.
Men når noen faller, er det nødvendig å ta fram det sikkerhetspolitiske argument: man dør jo ikke for et utviklingsprosjekt. Det er heller ikke politisk lett å si at man skal risikere livet og eventuelt dø for at NATO skal opprettholde en interesse for Norge i nord. Det eneste man kan forsvare etisk sett er etter min vurdering at man enten sendes ut i skarpt oppdrag av sikkerhetspolitiske årsaker, eller at det er en humanitær situasjon som er så kritisk at det gjelder befolkningens overlevelse, som i et folkemord. Jeg snakker da ikke om fredsbevarende operasjoner med moderat fare, men om krigsoperasjoner som i Afghanistan.
Vi ser akkurat nå to meget dramatiske debatter om ISAF, i Tyskland og Storbritannia. I Tyskland er det nye falne, mens regjeringens representanter insisterer på at ISAF er et fredsoppdrag, ikke en krig. Dette er en regelrett løgn, rases det fra offisershold: tyske tropper er i krig. Men forsvarsministeren fortsetter sin benektelse av krigføringen; det samme gjør kansler Merkel. Det er valg i september, og ordet «Kampf» eller «Krieg» må ikke ytres. Men nå ser det ut til at demningen brister: Kritikken er uhyre krass og forlanger at krigføringen ikke omskrives til fredsarbeid.
I Storbritannia er opinionen også opprørt. Hver uke i juli har det vært nye falne, blant dem en oblt. Thorneloe, som var prins Charles' nære venn. Ti kister kom hjem samtidig, de fleste falne som følge av veibomber. En mormor sier: «Mitt barnebarn døde, men for hva?»
Statsminister Brown har konsekvent uttalt at grunnen til at man skal risikere livet og eventuelt miste det, er at «frontlinjen er i Helmand. Stopper vi ikke Taliban der, angriper terrorister oss her». Dette er det sikkerhetspolitiske argument. Brown er altså helt klar på at kun et sikkerhetspolitisk rasjonale er vektig nok, etisk sett. Ser vi til USA, er president Obamas argument akkurat det samme. Krigføringen mot terrorister og opprørere er en omfattende offensiv nå, og den skal vinnes både militært og med sivile virkemidler.
Spørsmålet som ikke besvares i norsk og tysk politikk er om humanitær utvikling og demokratisering er etisk akseptable begrunnelser for å sendes i meget skarpe oppdrag, som ISAF har blitt. Må det ikke være sikkerhetspolitisk viktig nok for å forsvare de tap som er kommet og kommer? Kan vi sende norske styrker med en svakere begrunnelse enn den sikkerhetspolitiske?
Om den sikkerhetspolitiske begrunnelse er faktisk riktig, er neste spørsmål. Det er dette Gordon Brown basker med nå: Er det sant at terrorfaren fra Afghanistan og Pakistan er så stor at krigen kan rettferdiggjøres? Svaret på dette hos Obama, som vi ellers er så enig med i norsk politikk, er at «AfPak»-krigen er den viktigste sikkerhetspolitiske oppgave i dag. Dette står i enorm kontrast til den norske politiske stillheten om terrorfaren.
Soldater og offiserer er profesjonelle. Det betyr at de ikke diskuterer grunnene til at de sendes ut i oppdrag, for dette er politikk, ikke profesjon. Debatten om hva som er viktig nok til å ta egne tap for, må nå komme også i Norge. Dette gjelder ikke bare ISAF, men kan gjelde en konflikt i Nord-Norge i morgen. Bør en norsk regjering risikere norske vernepliktige for en torskekvote eller en grensetvist?
Som i Tyskland, så i Norge: Det er valg, og krig er ikke populært. Men det er det heller ikke for dem vi har sendt ut i felten.