Den traurige skjebnen til Tromsø OL 2018 er blitt behørig kommentert i alle kanaler, inkludert ølhallen i Tromsø.

Man fikk nærmest inntrykk av at Norge og Tromsø gjorde verden en tjeneste ved å stille seg til disposisjon som OL-arrangør. Mottoet var at det burde arrangeres et Vinter-OL i Norge for hver generasjon nordmenn. At vi nærmest hadde krav på det. Om andre vintersportsland skulle tenke slik, betyr det at Vinter-OL ville sirkulere mellom seks land. Fortsatt har ikke Sverige eller Finland stått som arrangør av et Vinter-OL. Og Russland skal arrangere sitt første Vinter-OL i 2014. Vinteridrettsfamilien i verden består av minst 30 nasjoner på tre kontinenter, hvorav Norge hører til en av de minste nasjonene. Vi har godt av å bli minnet om det før vårt stormannsgale selvbilde tar helt av.

Men det strandede prosjektet rommer et par lærestykker det er verdt å ofre noen kommentarer på, fordi de blottlegger kjernen i norsk politikks modus operandi i etterkrigstiden.

Tromsø-OL 2018 ble ikke bare tatt med spanderbuksene nede. Arrangementet ble nådeløst kledt naken av tallknuserne, eller kvalitetssikrerne, som det heter når noen etterregner obskure regnestykker. Tromsø OL brukte 50-60 millioner kroner på ansatte og konsulenter som skulle selge prosjektet, men har åpenbart spinket og spart på kronene til å ettergå regnestykker som en økonomistudent ville ha plukket fra hverandre.

I så måte var det som skjedde da kulturminister Trond Giske, idrettsleder Tove Paule og Tromsø 2018-leder Petter Rønningen leste skriften på veggen – en utgiftsoverskridelse på 100 prosent – et skjellsettende øyeblikk i norsk planleggingshistorie. For etter min erindring er det første gang et norsk offentlig eller halvoffentlig prosjekt i milliardklassen i forkant har blitt ettergått, kvalitetssikret – og avkledt – på denne måten.

Derfor er norsk samtidshistorie rik på underbudsjetterings-skandaler: I oljesektoren, i samferdselssektoren og i anleggssektoren. Milliardprosjekter er blitt solgt inn til storting og styringsverk med spiselige kostnadsrammer, for senere å pådra seg gigantiske overskridelser. OL på Lillehammer ble fire ganger så dyrt som Petter Rønningen og co. solgte det inn for til Stortinget. Nå var han i ferd med å gjenta øvelsen, tydeligvis ut fra et resonnement om at pytt-pytt – det viktigste er å få lurt ut en statlig garanti – så får myndighetene ta inn igjen på gungarna det de taper på karusellen.

Det finnes vel neppe et bro— eller tunnelprosjekt i Norge som har holdt den budsjetterte kostnadsrammen. Til dette erfaringsknippet av underbudsjetteringsprosjekter hører også E 18 utbyggingen mellom Grimstad og Kristiansand, hvor overskridelsen er på en milliard kroner, eller nær en tredjedel av anbudsprisen. Men til forskjell fra de andre veiprosjektene er det de private entreprenørene og ikke staten som har gått fem på og som må betale regningen.

Jeg vil tro at OL-prosjektet i Tromsø innleder en ny æra når det gjelder kvalitetssikring av store, kostbare samfunnsprosjekter. Verken nye samferdselsprosjekter eller fremtidige idrettsleker eller -mesterskap hvor staten skal garantere for kostnadene, vil bli realisert uten at de kjøres gjennom den samme nitide tallknusingskverna som OL-prosjektet i Tromsø måtte gjennomgå – til spott og spe.

Den andre lærdommen som kan trekkes av OL-prosjektet i Tromsø er at Nord-Norge- lobbyens distriktssyting synes å være uten ende. Da Idrettsstyret satte kroken på døren for OL-søknaden sist mandag, blomstret distriktsfordommene friskt. Nå het det at «søringen» hadde torpedert prosjektet av distriktspolitiske grunner. Nord-Norge var den «glemte» landsdel som ikke hadde fått sin berettigede andel av arrangementer, ishaller, hoppbakker og store prosjekter.

De som opplevde Tromsø-OLs kommunikasjonssjef, Roger Ingebrigtsen og Nordlys-redaktør, Hans Kristian Amundsen, i fri dressur i alle kanaler tidligere i denne uken fikk et glimt av nordlendingens verdensanskuelse. I deres forestillingsverden består Norge av to landsdeler: Nord-Norge og Sør-Norge. Og «Sør-Norge» har fått opera, to Vinter-OL, Stortinget og det kongelige slott.

Det er da det er grunn til å minne om at Norge sør for Steinkjer består av flere definerte landsdeler enn Oslo og østlandsområdet, som er mer forfordelt når det gjelder statlig distriktspolitikk og infrastrukturinvesteringer enn Norge nord for Steinkjer. Blant dem hører vår egen landsdel, Sørlandet.

Som en bekreftelse på «søringans» motvilje mot å satse på Nord-Norge, trakk man forurettet fram at Universitetet i Tromsø ble etablert under stor motstand fra «sør». Ja, ethvert nytt universitet i Norge er blitt etablert under stor motstand fra de etablerte. Tromsø fikk sitt universitet i 1968, som Norges tredje universitet. Agder kjempet mot sterk motstand for å få det universitetet som ble etablert i 2007 – nær 40 år etter Tromsø. Hvis det var noen som har grunn til å være forurettet på grunn av motstand og forfordeling, er det egdene. Det hører også med til historien at Universitetet i Tromsø er Norges dyreste universitet å drifte og har fått ressurser som rektor Torunn Lauvdal ved Universitetet i Agder bare kan drømme om.

Mens Nord-Norge har vært tilgodesett med Nord-Norge-planer og distriktspakker helt siden Einar Gerhardsens tid, har Sørlandet blitt liggende i et distriktspolitisk vakuum. Vi er verken sentrum eller periferi i statens distriktspolitiske bøker, men gjennomsnittsinntekten i enkelte Agder-kommuner ligger på nivå med Finnmark. Det bor flere innbyggere i agderfylkene enn i Finnmark og Troms, men det finnes ingen ishaller mellom Stavanger og Østlandet, for å ha nevnt det. Vi har et stamveinett som vil fortone seg som bygdeveier i de tre nordnorske fylkene. Indre Agder hører til de minst tilgodesette distrikter i Distrikts-Norge. Som distriktspolitisk virkemiddel burde den neste norske OL-søknaden like gjerne komme fra Hovden i Setesdal eller Ørsta på Sunnmøre som fra Tromsø.

Nå kommer det ingen OL-søknad fra ordfører Kay Jeiskelid og Setesdal regionråd, og Roger Ingebrigtsen og co. bør ta OL-søknadens skjebne som et lærestykke i mislykket distriktspolitisk agitasjon. Nordlendingene tilhører ikke verdens utstøtte – de er snarere gitt privilegier som få andre landsdeler er forunt.