Stortinget vedtok 5. juni i år nye planbestemmelser i plan— og bygningsloven. Plan- og bygningsloven er kanskje det lovverk de fleste av oss kommer i befatning med før eller senere. Plan- og bygningsloven styrer hvor vi kan bygge og bo, hvor veiene skal ligge, hvor vi kan drive friluftsliv, hvor vi kan drive næringsvirksomhet og hvordan vi skal sikre natur- og kulturmiljøene. Loven har også viktige bestemmelser om hvordan den enkelte av oss kan delta i disse beslutningene. Det bør derfor være av allmenn interesse hvordan denne loven utformes og brukes.
Dagens plan- og bygningslov er fra 1985. Siden den tid har det vært en rivende utvikling innen en rekke samfunnsområder som påvirker planlegging og arealforvaltning. Målsettingen med den nye loven, har vært å utforme bestemmelser som gjør det lettere å ivareta dagens og morgendagens samfunnsinteresser gjennom planleggingen. Det har også vært en målsetting at praktiseringen av loven kan forenkles, effektiviseres og sikre at miljø- og samfunnshensyn blir vurdert i all planlegging. Har vi nå fått en ny lov som blir et effektivt virkemiddel for å oppnå disse målsettingene?
Før jeg besvarer det, kan det være av interesse å se på noen sentrale endringer i den nye loven. La meg starte med de nye bestemmelsene om strandsonen. Dette vet vi er et område det knytter seg stor interesse til i våre kystkommuner. De nye bestemmelsene gir et klart signal til kommunene om en strengere praksis. Dagens byggeforbud i 100-metersbeltet er videreført. Det nye er at hensynene som ligger til grunn for byggeforbudet nå er tatt direkte inn i loven. Det gjelder særlig hensynene til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser.
Byggeforbudet gjelder etter dagens lov ikke visse næringsformål, i tettbygd strøk, i regulerte områder eller områder som er lagt ut som byggeområder i kommuneplanen. I den nye loven er disse unntakene fjernet. Det innebærer at all bygging skal skje etter plan, både i og utenfor tettbygd strøk. Innstrammingen kommer også til uttrykk gjennom arbeidet med statlige retningslinjer for en differensiert strandsonepolitikk. Dette arbeidet har startet opp, men det er foreløpig for tidlig å fastslå hva det vil innebære for sørlandskommunene. En oppmyking av byggeforbudet kan vi imidlertid ikke vente oss.
En av svakhetene ved dagens lov er bestemmelsene om dispensasjon, altså mulighetene for å kunne gjøre unntak fra loven. Dagens bestemmelser angir ikke tydelige nok hva som skal være vilkårene for å kunne gi en dispensasjon. Det skaper problemer både for den som søker, og for kommunen som dispensasjonsmyndighet. I den nye loven begrenses mulighetene for å kunne gi dispensasjon, og vilkårene for å gi dispensasjon er tatt direkte inn i loven. Det innebærer at hensynene til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser skal legges til grunn ved behandling av dispensasjonssaker.
Det blir spennende å følge kommunenes behandling av dispensasjonssaker etter den nye loven. Jeg er foreløpig usikker på om de nye bestemmelsene er klare nok til å gi vesentlige endringer i praktiseringen. Da er det interessant å merke seg at kommunene kan bli fratatt dispensasjonsmyndigheten dersom de ikke følger opp nasjonale føringer. Dispensasjonsmyndigheten kan i slike tilfeller bli lagt til regional myndighet, for eksempel Fylkesmannen. Det er interessant å merke seg at i kommentarene til lovteksten, blir det vist til at bestemmelsen kan bli brukt i områder med utbyggingspress i strandsonen, bl.a. Sørlandskysten. Terskelen for å bruke dette virkemidlet kommer til å være høy, men bestemmelsen gir et klart uttrykk for at Stortinget er opptatt av at kommunene legger nasjonale føringer til grunn for sin arealdisponering i strandsonen.
Kommunene kan også bli fratatt dispensasjonsmyndigheten i fjellområder. Bakgrunnen for dette er nasjonal målsetting om å sikre at villreinens leveområder ikke bygges ned gjennom dispensasjoner. Litt forenklet kan vi si at villreinfjellene i Vest-Agder nå har fått samme nasjonale status som strandsonen. Det vil stille strenge krav til kommunenes arealforvaltning.
Hensynssoner er et nytt spennende grep i den nye loven. Det innebærer at det blir anledning til å knytte to sett føringer til hva et areal skal brukes til. I planen legges området ut til et arealbruksformål med tilhørende bestemmelser. I tillegg kan planen vise spesielle hensyn som skal ivaretas gjennom arealbruken. Bakgrunnen for innføringen av hensynssoner, er et ønske om å kunne presisere hvilke spesielle forhold som skal vektlegges når det utarbeides detaljplaner for et område. Eksempel på hensyn kan være landbruk, friluftsliv, bevaring av viktig naturmiljø eller særskilte støy- og faresoner. Det blir en stor utfordring for kommunene å bruke hensynssoner aktivt i sin planlegging. Det vil stille krav til bedre kunnskap om bl.a. miljøverdier knyttet til arealene enn det vi har i dag. Denne utfordringen gjelder også Fylkesmannen som miljøvernmyndighet.
Klimaendringene er vår tids største miljøutfordring. Det lovfestes nå at det skal tas klimahensyn i planleggingen. Det er imidlertid neppe nok å oppfordre til å ta klimahensyn. Dersom kommunene skal bidra i det nasjonale arbeidet med klimatiltak, må de være villig til å bruke de nye virkemidlene i loven. Loven gir nemlig kommunene anledning til å styre lokalisering av boliger, handel og arbeidsplasser på en måte som reduserer behovet for bilkjøring. Dette vil kanskje være det viktigste klimatiltaket kommunene kan iverksette.
Jeg mener kommunene i den nye loven har fått en god verktøykasse til å forebygge arealkonflikter og ivareta morgendagens samfunnsinteresser. Det er imidlertid ikke nok med godt verktøy. Det kreves evne, og ikke minst vilje, til å bruke nytt verktøy. Fylkesmannen vil bistå kommunene med opplæring i den nye loven, men det er kommunene som selv må ta de nye bestemmelsene aktivt i bruk. Jeg er optimist.