I morgen begynner Torbjørn Lied som prest i den norske minnekirken i Chicago. Selv legger han ikke skjul på at han også kunne tenke seg å komme tilbake til Norge som prest.

«Det å avslutte karrieren med et sånt totalt mageplask som jeg gjorde, var helt forferdelig. Nå vil jeg svært gjerne få reise meg igjen. Det er viktig for meg, både personlig og menneskelig», sier Lied til Fædrelandsvennen.

Det er tre år siden Lied ble dømt til 120 dager betinget fengsel for å ha misbrukt sin stilling ved å ha et seksuelt forhold til en ung kvinne han var sjelesørger for. Han mistet også rettigheten til å være prest i tre år. Karanteneårene er nå over, og Lied vil tilbake i prestekappe. Det burde ikke overraske noen. Under straffesaken uttalte den tidligere sognepresten i Oddernes til flere medier at det verste han kunne tenke seg var å miste prestetittelen for alltid. Han var også fornøyd da dommen kom, som «bare» tok fra ham rettigheten i tre år.

Nå, tre år senere, er altså Lied tilbake i manesjen. «Nå vil jeg gjerne få mine presterettigheter tilbake, for å slippe å skulle avslutte prestegjerningen i grøfta», sier Lied til Fædrelandsvennen.

Biskop Olav Skjevesland har satt foten ned. Selv om Torbjørn Lied får sine presterettigheter tilbake, får han ikke jobb i den norske kirken. I alle fall ikke i Agder og Telemark, som Skjevesland bestemmer over. Kirkedøren er med andre ord ikke så høy og vid at prester som har misbrukt sin stilling får slippe opp på prekestolen igjen. Det handler om tillit, sier Skjevesland. Slik klar tale er akkurat det kirken trenger nå.

Tilgivelse har vært et mye brukt ord i kirkesammenheng i det siste. Baasland-saken har rullet og gått i media. Eks-biskop Ernst Baasland har snakket mye om tilgivelse siden konkurssaken eksploderte i media. Han har snakket om å tilgi sin sønn og seg selv. Han har holdt seminar og skrevet bok om temaet. Men har han selv bedt om uforbeholden unnskyldning til nær familie og venner som føler seg svindlet av familien Baasland? Som det fremgikk av Vårt Lands grundige artikkel i juni i år, føler bispeparets kreditorer seg også sviktet av biskopen selv. Saken har stilnet litt etter sønnens rettssak. Den tidligere biskopen har fått en fet rådgivertittel i kirke— og kulturdepartementet, og tjener over 800.000 kroner i året på å studere (!). Men nå har Baasland selv søkt offentligheten ved å gi ut bok om tilgivelse, «Veien til forsoning», som nettopp kom ut.

Jeg skal ikke trekke for mange paralleller mellom Lied-saken og Baasland-saken. Sakene er svært forskjellige. Men et fellestrekk mellom de to er at verken Lied eller Baasland har greid øvelsen å legge seg flat, be om unnskyldning og innta en ydmyk holdning. Det virker som om de ikke selv forstår konsekvensen av egne handlinger og hvilken smerte de har forårsaket. De prøver på en måte å gjøre seg selv til ofre. Som da Lied ble intervjuet da saken sprakk i 2006. På spørsmålet «Hvorfor brøt du ikke ut av dette forholdet?», svarte sognepresten: «Jeg ble fanget av syndens søte kløe.»

Da Baasland nylig ga ut bok om forsoning og tilgivelse, uttalte han: «Det vanskeligste er ofte å tilgi seg selv», samtidig som han sier at han har det bra. Har Baasland tenkt på hvor vanskelig det er å tilgi en mann som ikke innrømmer skyld?

I disse to sakene er det ikke Lied eller Baasland som er ofrene. Det sitter mye smerte igjen etter Torbjørn Lieds tillitsbrudd overfor en ung kvinne, som han hadde vært sjelesørger for siden hun var 13 år. Smerten forsvinner ikke etter tre år.

I Baasland-sakens kjølevann sitter også folk igjen, kanskje med mindre sår, men uten sparepenger. Fordi de stolte på en kirkens mann.

Både Baasland og Lied har garantert gitt gode råd til mange mennesker i krise. De er eksperter på temaer som medmenneskelighet og tilgivelse. Da er det rart at de tilsynelatende mister dømmekraften når de selv er i sentrum for en skikkelig krise.

Baasland burde valgt å holde en mye lavere profil enn han har gjort til nå. Den tidligere biskopen bør forstå at mange vil føle seg provosert av hans ferske bok om forsoning og tilgivelse. Selv sitter han i et smadret glasshus der han verken har innrømmet sin skyld eller forsonet seg med dem han har sviktet.

Lied burde vite at det vil være vondt for mange mennesker at han vender tilbake som prest. Han bør skjønne at han, ved å vende tilbake til denne jobben, vil få offentlighetens søkelys på seg. Måten Lied har fremstilt seg selv på i media de siste ukene, tegner omrisset av en mann som tenker mest på seg selv og som fremfor alt ønsker oppreisning for sin egen del. Lied burde holdt seg unna offentligheten og lagt prestekappen på hylla. Han ville dermed ha gjort sin egen yrkesstand, den norske kirken og ikke minst ofrene en tjeneste. Det ville vært det beste også for hans personlige ettermæle.

Både Baasland og Lied svekker tilliten til prestestanden med sin håndtering av egne kriser.

Da er det en befrielse å se at biskop Skjevesland griper inn, med glassklart budskap i Lied-saken:

«Dette er en sak som fortsatt er full av smerte og det er en del personer som har sår etter å ha blitt utsatt for krenkende atferd. (…) Det er viktig at vi er tydelige på dette området også med tanke på kirkens tillit og troverdighet som sjelesørgerinstitusjon.»

Lied ville ikke fått jobb som lærer i barneskolen, som idrettsleder eller som ansatt i barnevernet. Biskopen forstår at en slik mann heller ikke kan komme tilbake til sin gamle jobb som prest, selv om Lied juridisk sett har gjort opp for seg. Å være prest er ikke en menneskerett. Det er en stilling som i stort grad bygger på tillit fra samfunnet. Den tilliten har Lied mistet. Det er bare så synd at han ikke forstår dette selv.