Norge fremstiller seg gjerne som et foregangsland på menneskerettigheter. Da svir det når brudd på menneskerettighetene påtales i vårt eget land. Ekstra belastende for selvbildet blir det når bruddene går ut over mennesker som ikke så lett klarer å fremme sin egen sak.

Den europeiske torturkomiteen har påvist flere grove brudd på menneskerettighetene i psykiatriske institusjoner i Norge. Advokat Gro Hillestad Thune, som har jobbet ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener dette skjer uten at politikere, byråkrater og tilsynsmyndigheter bryr seg.

I boken «Overgrep. Søkelys på psykiatrien» som hun utga i fjor, beskriver 70 pasienter og pårørende sine erfaringer med norsk psykiatri. Det er ingen flatterende beretning. Den handler om psykisk syke som med håndjern føres bort fra sine hjem av uniformert politi, pasienter som bindes fast til sengene, langvarig isolasjon, tvungen medisinering og et arrogant personale.

Gjennom de sterke beskrivelsene av møtet med psykiatrien avdekker pasienter og pårørende at respekt for menneskers grunnleggende rettigheter ikke er noen selvfølge, heller ikke i vårt velferdssamfunn.

Hillestad Thune fokuserer på menneskesynet hun mener rår i norsk psykiatri. Etter hennes oppfatning trenger ansatte i psykiatrien kunnskap om hvilke grenser menneskerettighetene setter – både når det gjelder frihetsberøvelse, inngrep i den personlige integritet og i privat— og familielivet. Hun tror helsepersonell ofte ikke skjønner selv at de opptrer krenkende i møte med pasientene.

Det er et alvorlig problem når mange psykisk syke opplever seg ydmyket og tråkket på av mennesker som skal hjelpe og støtte dem. Ingen får bedre selvfølelse og mer livslyst av å krenkes og utsettes for nedverdigende eller umenneskelig behandling. Mennesker bør møtes med respekt og verdighet. Dette gjelder selvsagt også i det psykiske helsevernet.

I løpet av en 10-årsperiode har staten gjennom opptrappingsplanen for psykiatrien bidratt med milliarder av kroner. Likevel fikk psykisk helsevern stryk i en rapport fra Riksrevisjonen i fjor høst. Riksrevisor Jørgen Kosmo omtalte psykiatrien som en «nesten-katastrofe».

I lys av de enorme beløpene som er blitt sprøytet inn, var konklusjonene i rapporten alarmerende. Ifølge en internasjonal undersøkelse bruker Norge mest penger per innbygger på psykiatriske helsetjenester. Manglene innen psykisk helsevern har åpenbart mer å gjøre med organisering, kulturer, holdninger og menneskesyn enn økonomi.

I dag er Verdensdagen for psykisk helse. Markeringen faller sammen med en ny urovekkende undersøkelse om norsk psykiatri. For to uker siden ble det kjent at Helsetilsynet har avdekket flere eksempler på mangelfull utredning, behandling og oppfølging innenfor den psykiatriske spesialisthelsetjenesten. I fjor ble lovbrudd oppdaget ved 36 av 47 distriktspsykiatriske sentra (DPS). Bare ved fire av de 47 kontrollerte DPS-ene var forholdene tilfredsstillende.

Tidligere i høst avslørte Fædrelandsvennen at Sørlandet sykehus har brukt nesten 70 millioner kroner av øremerkede psykiatrimidler til å saldere underskudd på annen virksomhet. Slik har sykehusledelsen bevisst foretatt store kutt i psykiatrien, stikk i strid med hva Stortinget har vedtatt pengene skal brukes til. En slik omprioritering av midler kan også fortelle noe om psykiatriens plass i det norske helsevesenet.

I Europa har Norge høyest andel tvangsinnlagte i helseinstitusjoner. Tvangsinnleggelser og tvangsbehandling er omstridt, selv om det finnes tilfeller hvor tvang har reddet liv. Mange helsearbeidere innen psykiatrien gjør ganske sikkert også en god jobb. Problemet er at kritikk gjerne møtes med å ta plass i skyttergraven. Pasienter og pårørende opplever for ofte at de ikke blir tatt hensyn til. Slik stoppes også forbedringer som kunne ha fulgt av å ta selvkritikk.

Det er dessuten en påfallende svakhet ved systemet at utskrivelser av pasienter i for stor grad skjer uten samarbeid med andre deler av hjelpeapparatet. Uten god kommunikasjon mellom akuttavdelinger, DPS-er og det kommunale hjelpeapparatet, blir mange svingdørspasienter. Og dermed utsettes de for tvang gjentatte ganger.

Bruk av tvang handler mye om svikt i det forebyggende arbeidet. Folk må få hjelp og behandling før desperate situasjoner og sykdommer utvikler seg. Særlig dramatisk er det at barn og unge ikke umiddelbart får den oppfølgingen de har behov for. Det er viktig at behandling starter tidligst mulig, for det øker mulighetene for å gjøre noe med problemene. En vesentlig del av forklaringen på at innsatte med rus- og psykiatriske problemer er overrepresentert i norske fengsler, er at det psykiatriske tilbudet til barn og unge er for dårlig.

Sunniva Ørstavik, generalsekretæren i Rådet for psykisk helse, har et tankevekkende poeng. Hun sier det fortsatt er milevid forskjell på måten man blir møtt, fulgt opp, behandlet og tatt på alvor ved en idrettsskade enn når en søker hjelp for kvelende angst eller vonde sår på sjelen.

På Verdensdagen for psykisk helse kan det være betimelig å minne om at det offentlige helsevesenet her i landet har sin opprinnelse tilbake til 1603. Mer enn 400 år etter burde det psykiske helsevernet holde en standard som samsvarer med den kunnskap og det menneskesyn vi mener er et moderne samfunn verdig.

Ole Lillesvangstu