Twitter, Facebook, blogg og YouTube. Fremmedord for noen, – dagligtale for de av oss med kjentmannsmerke i sosiale medier.

Valgforsker Anders Todal Jenssen ba i sommer politikerne slutte å surre rundt på internett. Selv om et fåtall fulgte den oppfordringen, er det lite trolig at de sosiale mediene hadde noen stor effekt som stemmesanker ved årets valg. Betyr det at politikerne skal droppe Twitter og legge ned bloggene? Absolutt ikke! Selv om det tidvis kan føles som om jeg har meldt flytting til Twitter, har det for meg som politiker vært en nyttig kanal både for informasjonsutveksling, nettverksbygging og debatt. Spørsmålet er om velgerne fikk noe ut av det i valgkampen 2009?

Vi lever livene våre på en rekke forskjellige arenaer. Arenaer som gir oss mulighet til å være den vi ønsker å være i gitte situasjoner, og arenaer som gir oss mulighet til å samhandle og agere sammen med forskjellige typer mennesker. På jobb, i en forelesningssal eller i middag med gode venner utveksler vi erfaringer, informasjon og planlegger uken som kommer eller evaluerer måneden som gikk – ansikt til ansikt. Møtet med mennesker i de såkalte sosiale mediene gir en helt annen kontekst og nye muligheter til informasjons— og erfaringsutveksling.

Vi bruker betegnelsen sosiale medier om det meste av det som skjer på nett som legger til rette for interaksjon mellom brukerne av en tjeneste. Det betyr at et slikt medium ikke kun er en enveis informasjonskanal, men krever aktiv deltakelse fra deltakerne. Facebook tilfredsstiller nysgjerrigheten, bloggen gir deg en mikrofon og et kritisk publikum, mens Twitter på sin side er som en avhengighetsskapende «one-liner»-maskin.

Kortmeldingstjenesten Twitter har på kort tid og med relativt liten innsats, utvidet nettverket mitt. En tjeneste der du med kun 140 tegn skal uttrykke deg både forståelig og attraktivt, er ikke en enkel øvelse for verken storkjeftede politikere eller spørrende journalister. Selv om mange av dem jeg agerer i fellesskap med på Twitter er mennesker jeg ikke har truffet ansikt til ansikt, får vi likevel en følelse av å kjenne hverandre. Selv om jeg aldri har truffet verken Christian Stavik i Kristiansand Avis, NRK Sørlandets Lars Helge Rasch eller Stormberg-sjef Steinar J. Olsen, har Twitter bidratt til at jeg ser på dem som en del av mitt litt fjerne nettverk her på Sørlandet.

Politikere uten filter på 140 tegn tvinger oss til å spisse budskapet for media, og jeg er ganske sikker på at både Stavik, Rasch og Fædrelandsvennens redaktør Hans-Christian Vadseth har brukt Twitter aktivt i valgkampen på jakt etter de gode sakene og de politiske sklitaklingene og tabbene. Og jeg tror at Steinar Olsen i Stormberg har dratt nytte av både Twitter og bloggen i driften av sin næringsvirksomhet. Det er det vi kjenner godt – vi vil ha, og Olsen slipper leserne nært inn på både jobb og fritid.

Mens to av tre bruker Facebook, er Twitter foreløpig en arena for de få. Både der og på bloggen min kan jeg mene noe hver eneste dag, om hva jeg vil og med et tilgjengelig publikum. Fra lenestolen hjemme med datamaskinen i fanget formidles budskapet i større grad uten filter enn det ellers gjør. Om du melder politikk, de siste strikkeoppskriftene eller nye sminketips, er de sosiale mediene en lett tilgjengelig arena for både å formidle informasjon og å motta reaksjoner.

De forskjellige kanalene har forskjellige lesere, og det som fungerer for noen trenger ikke fungere for alle. Verken på avsender eller mottakersiden. Dette gjelder også for sosiale medier. Jeg har mange ganger tenkt over om jeg er flink på Twitter og blogg. Gjør jeg det riktig? Er det noen som leser det? Betyr det noe for noen?

Det er ingen fasit på hva som er riktig og hvordan det skal gjøres. Til det har vi for forskjellige preferanser om hva vi vil formidle og hva slags reaksjoner vi ønsker oss. Så når jeg igjen spør om sosiale medier hadde noen effekt i valgkampen 2009, så er konklusjonen min at det sannsynligvis ikke var avgjørende for den store velgermassen, men at det var viktige arenaer for noen politikere, noen journalister, noen unge, noen eldre, noen studenter og noen pensjonister. Noen velgere!

Verken valgskredet til vinnerne eller nesegrusen til taperne kan tilskrives verken valgkamp på nettet eller mangel på sådan. Meningsmålingsinstituttet InFact kunne for få dager siden melde at Posten var en viktigere informasjonskilde enn Twitter i valgkampen. Kanskje er denne måten å kommunisere politisk budskap på avgrenset til små miljøer, hvor de til gjengjeld er godt utbredt blant journalister og politikere.

Jeg tror at sosiale medier vil være viktige kommunikasjonsarenaer i fremtiden, både på kort og lang sikt. Det er ikke sikkert de vil være viktigere i en valgkamp enn ellers, men jeg tror at gjennom Facebook, blogger og kanskje ikke minst Twitter, så blir det enklere og mer tilgjengelig å «snakke» med mennesker man kanskje ikke hadde tatt opp telefonen og ringt til eller stoppet på gaten.

På Twitter kan du stille Jens Stoltenberg et spørsmål – og få svar! På Facebook får du det med deg når din beste venn fra barneskolen har blitt far til tvillinger, og på YouTube kan du plutselig finne filmen om det famøse julebordet i 1998. Nye medier gir nye muligheter – på godt og vondt. Det er vi selv som må beholde kontrollen både over hva vi leverer fra oss – og hva vi ønsker å motta i retur.

Fædrelandsvennens nettsider kunne onsdag kveld melde at blogg-general Thomas Moen fordypet seg i arbeid og glemte bolledeigen som sto til heving. Bildebevis og intervju med Moen resulterte i en lengre nettsak med Twitter og Facebook som kilde. Saken gir ingen pris for fremragende journalistikk og topper nok heller ikke listen over ukens nyhetssaker. Sosiale medier har blitt viktige kilder for både politikere, media og andre, men vi må sammen sørge for at de nye formene for kommunikasjon ikke får et fordummende ettermæle.