De åpenhjertige innrømmelsene i Aftenposten mandag kommer etter at et dansk revisjonsfirma avslørte at 150 millioner kroner er på avveie fra et bistandsprosjekt i Tanzania.

Solheim fortjener ros for sin ærlighet. Med sine uttalelser er han med på å berede grunnen for en langt mer åpen debatt om bruken av norske bistandspenger. Hittil har det ikke vært politisk korrekt å stille kritiske spørsmål ved pengebruken i norsk bistand, med den konsekvens at debatten er blitt overlatt til ytre høyre.

Norge ligger helt på verdenstoppen i bistand. I 2008 utgjør utviklingsbudsjettet over 22 milliarder kroner. Det er dessuten relativt bred politisk enighet om at vi bør øke bistandsbudsjettene ytterligere, til de utgjør en prosent av bruttonasjonalinntekten.

Men oppslutningen omkring dette målet betinger at pengene brukes der de trengs. Selv om Norge er et rikt land, vil ikke folk akseptere at det hersker usikkerhet om hvorvidt norske bistandsmillioner kommer fram til de rettmessige mottakere.

Den usikkerheten er ikke blitt mindre de siste årene. I Zimbabwe ga Norge mange hundre millioner kroner i budsjettstøtte til det korrupte Mugabe-regimet. Denne støtten ble først avviklet etter år 2000. I Uganda har Riksrevisjonen en rekke ganger kritisert norsk bistand. Et vannprosjekt i Tanzania ble innstilt i 2005 etter at flere millioner kroner var sløst bort.

Hver gang slike kritikkverdige forhold er blitt avslørt, har den ansvarlige norske statsråd uttrykt overraskelse. Men samtidig forsikret at dette er et engangstilfelle som ikke kan skje igjen, og at avsløringen skyldes strenge kontrollrutiner. Tiltroen til slike besvergelser blir mindre for hver ny avsløring.

I så henseende representerer Erik Solheims innrømmelser denne gang en befriende nytenkning. Men ord må følges av handling. Fortsatt bred folkelig støtte til norsk bistand krever at Solheim og hans departement rydder opp.