«Ikke skyt på pianisten»

Med Kong Harald ved sin side avblåste NAV-direktør Tor Saglie NAV-krisen i Dagsrevyen mandag kveld. Han var nok litt for raskt ute. Tirsdag morgen ble en rapport fra Riksrevisjonen om problemene i NAV presentert i alle medier. Og det kommer sikkert mer…

Dessverre er det nok nødvendig å smøre seg med tålmodighet. Det kommer til å ta tid før arbeids – og velferdsetaten fungerer slik det har vært tenkt. Det er ille for hele tilliten til det norske velferdssamfunnet, men verst for dem som blir utsatt for forsinkelser og feilbehandling. Det går ikke lenge mellom hver gang en hører om tragedier.

Vi må heller ikke glemme at den situasjonen som har oppstått i NAV er en stor belastning på de 14 000 i etaten. De har ikke bedt om og vedtatt denne reformen, og de gjør sikkert alt som står i deres makt for å gi en så god service til brukerne som mulig. De vet jo godt at tusener av mennesker er avhengig av de trygghetsordningene som forvaltes av NAV. Det høye sykefraværet tyder på at arbeidspresset er stort, og det blir ikke lettere av at de som arbeider nærmest brukerne sikkert møter mye irritasjon fra publikum og opplever at alle medier er fulle av negative rapporter om deres arbeidsplass.

Det er ingen grunn til «å skyte på pianisten». Det er politikerne fra alle partier som har vedtatt sammenslutningen av arbeidskontorene, trygdekontorene og sosialkontorene til en etat. Reformen ble forberedt og vedtatt under Bondevik-regjeringen og gjennomført under Stoltenberg-regjeringen, og et samlet storting har stått bak reformen. Selv om det er valgår, er det ikke lett for noen politikere å score politiske poenger på denne skandalen. Politikerne trodde NAV-reformen var et Columbi egg. Ved at den samme etaten forvaltet både trygd og arbeid, skulle det bli flere i arbeid og færre på trygd. Men så enkelt er det altså ikke.

For det første er det en kjent sak fra både næringsliv og offentlig forvaltning at fusjoner er mer kompliserte enn de ser ut på papiret, og at det er vanskelig å ta ut produktivitetsgevinster. Alle som har vært med på slike prosesser vet hva det koster av møter og konferanser, opplæring og avlæring, usikkerhet og utrygghet. I etater som Trygdeetaten og Arbeidsmarkedsetaten, med høy erfaringsbasert kompetanse på spesielle oppgaver, er det særlig vanskelig å omstille virksomheten til nye arbeidsoppgaver, nye samarbeidspartnere, nye kolleger etc.. Når det samtidig blir innført nye trygdeordninger (kvalifiseringstilskudd og tidsbegrenset uføretrygd), blir det ikke lettere.

For det andre har nok forventningene om en rask reduksjon i andelen av befolkningen i arbeidsfør alder som er ute av arbeidslivet temmelig urealistiske. I 2007 var 600 000 nordmenn i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet og mottok trygd (uføretrygd, attføring, rehabilitering, sykepenger eller AFP). Det er en økning på cirka 200 000 på ti år.

Dette høres mye ut for de fleste av oss, men vi må ikke glemme et annet perspektiv; Norge har den høyeste yrkesdeltakelsen i Europa. Vi har gjennom mange år vært det landet (bortsett fra Island) som har hatt flest i arbeid. Det er en av de helt fundamentale styrkene i norsk økonomi. Når det kommer til stykket er kanskje den høye yrkesdeltakelsen viktigere enn oljen for den norske økonomien.

Den store veksten i utstøtingen fra arbeidslivet har sammenheng med et annet forhold som de fleste økonomer isolert sett vil tolke som positivt. Norge har hatt en produktivitetsutvikling som ligger helt i toppen i den vestlige verden. Det har vært gjennomført store omstillinger og nedbemanninger i både industrien og i den offentlige sektoren, samtidig som produksjonen har økt. Arbeidslivets krav til den enkelte er blitt så høye at mange må melde pass.

Produktivitetsutviklingen har også ført til at mange har blitt overtallige. Bedriftene, fagforeningen og det offentlige har løst denne utfordringen i fellesskap. Eldre arbeidstakere og arbeidstakere med helseproblemer er blitt overført til AFP, uføretrygd eller andre ordninger. Staten har med andre ord betalt en høy pris for næringslivets produktivitetsutvikling og konkurranseevne.

I tillegg til dette er det én faktor som gjør at andelen utenfor arbeidslivet øker uten at NAV kan trylle dette bort. Vi er midt inne i en periode med sterk aldring i den norske befolkningen. Kullene fra babyboomen i de første etterkrigsårene begynner nå å nærme seg pensjonsalderen, og for mange har kombinasjonen av alder og førti-femti år i arbeidslivet ført til at helseproblemene melder seg. NAV har selv beregnet at halvparten av veksten i uføretrygdingen skyldes aldringen i befolkningen.

På toppen av alt dette har NAV fått en sterkt voksende arbeidsledighet og mange permitteringer inn over seg. Alle prognoser tyder på at dette bare kommer til å bli verre de nærmeste årene. Og når konjunkturene snur igjen kan vi vente at mangel på arbeidskraft igjen kommer til å bli et hovedproblem for både næringslivet og den offentlige sektoren.

Politikerne har skapt for mange og delvis kryssende forventninger om at denne etaten skal kunne løse noen av de største samfunnsutfordringene vi står overfor. NAV har en stor jobb foran seg. Minimumskravet til NAV er at etaten skal greie å sikre inntekt i alderdom, under sykdom og arbeidsledighet på en effektiv måte.