Denne uken er 140 statsledere samlet i New York for å evaluere status for Tusenårsmålene, som også ligger til grunn for norsk innsats i kampen mot fattigdom.

Norge er på verdenstoppen i bistand. I fjor mottok 114 land 25,7 milliarder kroner i støtte. Største mottakere var Tanzania, Afghanistan, De palestinske områdene og Sudan. Norge er et av verdens rikeste land og bør kjenne et spesielt ansvar for bekjempelsen av sult og fattigdom globalt.

Internasjonal uke foregår på UiA nå. Temaet mandag var bistand. Her fremkom krass kritikk fra flere foredragsholdere mot bistand som ikke virker. Den nederlandske journalisten Linda Polman fremholdt at bistand er blitt en enorm industri som er fullstendig ute av kontroll. Den slags heftige angrep kan lett få bistandstilhengere til å ta plass i skyttergravene.

Det er et problem i vår bistandspolitikk at mange synes å være mer opptatt av bevilgningsnivået enn av resultatene. For det er ikke gitt at dagens norske bistand er den beste måten å hjelpe fattige mennesker i andre land på. Bistandsmyndighetene erkjenner da også at vi vet for lite om støtten virkelig kommer fattige mennesker til gode.

Hovedmålene for norsk bistand er å bekjempe fattigdom og bidra til varige bedringer i levekår og livskvalitet. Innsatsen skal fremme større sosial og økonomisk utvikling og rettferdighet nasjonalt, regionalt og globalt. Sysselsetting, helse og utdanning står sentralt.

Mange har reist kritikk mot direkte budsjettstøtte til u-land, fordi den kan medvirke til at ineffektive og korrupte regimer overlever lenger enn de ellers ville ha gjort. Kan hende bør norsk bistand i større grad rettes inn mot konkrete prosjekter. Det kan også være at mer av bistanden bør kanaliseres gjennom ikkestatlige organisasjoner. Kanskje kan bistanden også gjøres mer effektiv om den konsentreres om færre land.

Ikke minst forkjemperne for et høyt bistandsnivå bør være ydmyke i forhold til slike og andre spørsmål. Det vi fremfor alt trenger, er en konstruktiv diskusjon om bistand slik den drives i dag.