På midten av 80-tallet var jeg involvert i fagforeningsarbeid, der jeg blant annet reiste rundt i Vennesla kommune og agiterte for YS-forbundet KFO, nå Delta. På et av stedene fikk jeg et ganske uventet spørsmål fra en av de tilstedeværende: – Går KFO inn for høyere eller lavere lønn? Jeg svarte at vi selvsagt gikk inn for høyere lønn. – Ja, da er nok ikke KFO noe for meg, var svaret – for jeg solidariserer meg med de fattige i den tredje verden.
Jeg må innrømme at jeg flirte for meg sjøl etterpå. I dag flirer jeg ikke fullt så mye, for i mellomtiden har det private forbruket i Norge doblet seg, nordmenn har en boligformue på 3600 milliarder, eier fritidsbåter for 75 milliarder, de fleste familier disponerer to biler, og svært mange har hytte på fjellet eller ved sjøen.
Samtidig blir flere og flere nordmenn uføretrygdet, og svært mange faller utenfor den generelle velstandsutviklingen. Forskjellen mellom to-inntektsfamiliene og de som ikke har lønnsinntekt i det hele tatt øker mer og mer – i takt med høye årlige lønnstillegg for store grupper arbeidstakere.
Den stadig økende forskjellen mellom rik og fattig i Norge skyldes ikke bare de såkalte "høyrekreftene". Hovedansvaret ligger på fagbevegelsen, som utelukkende tenker på egne medlemmer, nemlig de som er innenfor arbeidslivet. For med stadig høyere lønnskostnader må arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor stadig effektivisere for å få mest mulig ut av hver krone. Da blir det mindre og mindre plass i arbeidslivet for dem som ikke yter optimalt til enhver tid.
Tar vi et lite blikk utenfor vår egen lille sandkasse, møter vi et Europa som sliter med enorme budsjettunderskudd, skyhøy arbeidsledighet og stadig økende fattigdom. Reiser vi fra det kriserammede Spania over Gibraltarstredet, møter vi et kontinent som er enda verre stilt.
I et slikt perspektiv blir årets streik i offentlig sektor helt absurd og direkte umoralsk, og forsterker ytterligere inntrykket av et land med sjølopptatte og grådige egoister som roper på enda mer brød og sirkus. Det gjorde også innbyggerne i det gamle Romerriket før det gikk i oppløsning. Og den dagen den økonomiske krise for fullt også rammer Norge vil fallhøyden for folk flest her til lands bli enorm.
Jeg disponerer et lite småbruk, og ser ikke bort fra at det en dag kan være gull verd, fordi det faktisk kan gi et nødvendig supplement til det daglige brød. Da må jeg kanskje hyre inn min venn som avstod fra høyere lønn som konsulent. Han og kona bor i dag på et lite småbruk i Valdres, med en svært enkel livsstil, og med sjølberging som det bærende prinsipp.
– Vi har alt, men det er også alt vi har, sa visesangeren Ole Paus for noen år siden. Jeg er redd det blir det eneste som står igjen etter en ny, meningsløs streik i verdens rikeste land.