Dette har vært et elendig norsk OL. Vi må bare slå det fast. Før det som ble omtalt som superlørdag, hadde vi bare tatt én medalje av hver valør. Omtrent alle våre forhåndsfavoritter hadde skuffet.
Men nå skulle æren reddes. I løpet av én dag skulle vi få tre gull, og dermed skulle toppidrettssjef Jarle Aambøs mål om fem til sju medaljer innfris.
Først var det Gunn-Rita Dahle Flesjås tur. Men dama som vant sist verdenscupløp trynet i første bakke, punkterte og brøt.En ute, to håp igjen.
Hva så med Andreas Thorkildsen? Han påsto både tidlig i uka og etter kvalifiseringen at formen var bra. Han virket selvsikker. Trolig var det en falsk selvsikkerhet han utviste. For det var lett å se at formen ikke var til stede i spydfinalen. 6. plass kan dessverre ikke karakteriseres som noe annet enn en fiasko for mannen som de siste årene har gått fra triumf til triumf. Ja, han har slitt med skader. Ja, det har påvirket teknikken hans. Men strengt tatt burde den doble olympiske mesteren klart å utnytte det faktum at nivået i spyd er svakere enn på mangfoldige år.
Det gjorde ikke kristiansanderen, og selv om vinnerkastet til den totalt ukjente 19-åringen Keshorn Walcott fra Trinidad & Tobago var på middelmådige 84,58 meter, var Thorkildsen nesten to meter bak med sine 82,63 meter. Fire av seks kast nådde ikke en gang 80-meterstreken. Det er rett og slett for dårlig, og Thorkildsen har en stor jobb foran seg inn mot neste år, for å komme tilbake på det nivået han en gang var på.
Lenge etterlyste vi jevnere nivå i spyd og nye talenter fra nye land. Men det hjelper lite med jevnt nivå når det bare er jevnt dårlig. Vi må faktisk helt tilbake til Seoul i 1988 for å finne en svakere olympisk spydfinale. Det er bekymringsfullt.
Bekymringsfullt var det også at Norge etter to av tre gullmuligheter denne superlørdagen sto uten medaljefangst. Fortsatt sto Norge med bare ett gull, bare ett sølv og bare én bronse. Før håndballjentene stilte seg opp på parketten i Basketball Arena. Nå skulle Norges OL-ære reddes.
Og håndballjentene innfridde. Heldigvis.
Med Kristine Lunde-Borgersen på banen var utfallet egentlig gitt på forhånd. For vinnerskallen fra Hånes hadde vunnet alle sine sju internasjonale finaler hittil i karrieren. Så da måtte det jo bli gull. Og det ble det.Håndballjentene sikret seg sin 21. medalje siden gjennombruddet da de tok bronse i VM i Nederland i 1986 og befestet sin posisjon som nasjonens beste landslag gjennom tidene.
Det ble ingen feiende flott forestilling. Norge spilte rufsete i angrep og sto ikke spesielt godt i forsvar. Men de lyktes i å kneble Bojana Popovic i store deler av kampen. Og med Linn Jørum Sulland i praktslag, og en opplagt Kari Aalvik Grimsbø mellom stengene i sluttminuttene dro de seieren i land.
For våre jenter ble det ingen optimal finale. Kristine Lunde-Borgersen var litt tilbake til gamle synder fra tidligere i mesterskapet og fikk ikke nok fart på ballen da hun var i aksjon. Katrine Lunde Haraldsen maktet heller ikke komme opp mot det fantastiske nivået hun var på i semifinalen mot Sør-Korea. Men gullet var det viktigste. Og det bidro de i aller høyeste grad til begge to. Og dermed bidro de også til at toppidrettssjef Jarle Aambø kan sove litt bedre i dagene og ukene som kommer.
Men bare litt.
For den norske OL-innsatsen har ikke vært god nok. Fire medaljer er skrale greier.
At flere av våre største olympiere dessuten er for gamlekarer å regne, og neppe med i Rio om fire år, bekymrer dessuten helt sikkert Aambø.
Heldigvis har vi håndballjentene.
Hva skulle vi gjort uten dem?