Men denne løgnen har norsk rett for lengst kledd naken. Den som blir invitert i bryllupet, har ingen rett til å møte fram til skilsmissen. Invitasjon til gleden gir ingen rett til å trenge inn i sorgen.
Lagmannsretten sa det da landets såreste sanger ble skilt på 90-tallet. Det var da Se og Hørs redaktør, Knut Haavik, formulerte det han mente var bladets rett til å møte fram ved skilsmissen, så lenge de hadde vært velkomne ved bryllupet.Retten var ikke enig. Ole Paus trengte ikke lese om utroskap og skilsmisse selv om han i bedre dager hadde sluppet Se og Hør innpå seg. 10 år senere bekreftet Høyesterett at slik er retten i Norge: Rodney Omdal Karlsen og Anette Young skyldte ikke det norske folk, ved dets representanter i Se og Hør, en forklaring på hvorfor de ikke lenger var sammen. Personvernkommisjonen brukte til og med Haaviks påstand som et eksempel på hvor feil man kan ta.
Det er lett å tro at personer som lever av å være kjent, er fritt vilt som kan jages når som helst og hvor som helst. Hvorfor skal de plutselig ha krav på å skjule sine følelser, når det er vi som eier dem, vi som har fulgt dem på fester og premierer, på kjærlighetsferier og fotosesjoner?
Denne uken har revejakten gått over haug og hammer. VG har hentet fram twitterkurtisen deres; fra ham da han retvitret meldingen om at hun var "Verdens lykkeligste jente (…), fra henne da hun takket ham for "fine ord" og hengte på hashtagen #finasteegveit. Ingenting av dette var ord i løyndom, de var åpne erklæringer om kjærlighet. De ville dele, de er artister og ikke beskjedne.
For å hjelpe oss som ikke husker hvert steg de tok sammen på kjærlighetsstien, har VG laget en tidslinje over forholdet, fra de første ryktene til kjærlighetsferien i Thailand, fra hans forsikring om hvor glad han var for å ha blitt en del av hennes familie, gjennom sorgen da broren hans døde, til hennes glede over forlovelsesringen som ble satt på i Paris. Ryktene om hennes begeistring for en annen, er også med. Nederst i min utskrift av denne VG-artikkelen står det at innholdet er vernet etter Åndsverkloven. Det må være en romslig lov, som gjør det til et åndsverk å blande twittermeldinger, rykter og gamle sitater.
Men det er mer. VG har innsyn i hennes lukkede Facebook-side og ser at hun skifter status til single. Det må alle utenfor den lukkede krets få vite, spesielt fordi han gjør det samme. Så avfølger han henne på Twitter, det må verden straks få beskjed om. Tenk, så ille er det blitt; han avfulgte henne.
Hun drar på jobb i Sverige, VG følger etter. "Hvordan takler du all oppmerksomheten som er rundt deg", spør journalisten. Hvordan liker du at vi plager deg? Er det tungt? Vil du kanskje gråte litt? Det er dette de egentlig spør om.
"Jeg vil ikke prate om det", sier hun. Hun snakker norsk, et språk VG innimellom behersker. Men ikke denne gang. De insisterer på at hun skal prate om det: — Men hvordan påvirker det dine tanker om hvordan du skal sette inn det ekstra giret?
Ja, fortell oss. Gjør all ståheien som vi i pressen skaper rundt samlivsbruddet ditt, noe med deg? Gjør det vondt?
Innimellom tar VG et skritt til siden for å minne oss andre om at vi ikke må være så skinnhellige. Dette handler ikke om at så mange journalister synes født til bagateller. Vi bryr oss alle sammen. Det er derfor Kulturnytt i NRK P2 vil vite om det ikke blir for mye oppstuss, det er derfor Aftenposten skriver en sint kommentar om den overdrevne dekningen, det er derfor jeg skriver disse linjene; fordi vi alle er fascinert.
VG er bare ærligere. Det er det Anders Giæver mener når han skriver: "Mange er opptatt av bruddet mellom Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge. Men vel så mange er opptatt av å fortelle hvor lite opptatt de er av bruddet mellom Aksel Hennie og Tone Damli." Vi gjør oss til, vi later som om det ikke vedrører oss at to mennesker vi ikke kjenner, opplever et samlivsbrudd. Kom ned fra elfenbenstårnet, dere er ikke en skit bedre enn oss andre, er det Anders Giæver sier.
René Svendsen er nyhetsredaktør i Fredrikstad Blad. Han kom dit fra VG, og på Facebook tar han sin gamle arbeidsplass i forsvar: "I denne sjangeren skriver VG selvsagt i stor grad det de vet at folk vil ha. Og ingen kan være i tvil om at det er dette folk vil ha. Så kan vi andre mene hva vi vil."
Det finnes altså likevel to grupper i denne saken. På den ene siden har vi "folk", en helt umettelig gruppe som forlanger å vite hvem som gikk, og hvorfor. Så er det "vi andre", som kan mene hva vi vil. Til den siste gruppen hører altså Gulating lagmannsrett, Norges Høyesterett og Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), de tre øverste instansene i det norske rettssystemet. EMD har slått fast at alle individer – inkludert kjente personer – i utgangspunktet har samme krav på beskyttelse mot offentliggjøring av privatlivet. Høyesterett har uttalt (i det som kalles Big Brother-saken) at "opplysningar om relasjonar mellom personar, så som ekteskapelege forhold eller samlivsforhold elles", objektivt er av en slik art at de har krav på vern.
På ulykkessted stimler også "folk" sammen. Den beskjed som politiet da gir, er den samme som de tre domstolene har gitt til alle som gjerne vil følge samlivsbrudd helt inn i parets mest intime følelser: Gå videre, ingenting å se her!