Opprørerne mot president Bashar al-Assad har trukket seg ut av bydelen Baba Amr i Homs. Hvor mange døde og sårede det ukelange bombardementet har kostet, vites ikke. At tallet er solid firesifret, er sannsynlig. En betydelig andel er kvinner og barn.
Man kan spørre seg om noen av partene egentlig ønsker fred.
Nå rykker diktatorens tropper inn, men kampene fortsetter på flere fronter og antar stadig mer karakter av regulær borgerkrig.
FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan er satt på som fredsmegler. Han mangler ikke formell autoritet, ettersom han opptrer med mandat fra både FN og Den arabiske liga. Mannen er også respektert på bred basis. Men han står overfor en uhyre krevende oppgave. Ja, man kan spørre seg om noen av partene egentlig ønsker fred. Det virker nesten mer sannsynlig at Assad kommer til å fortsette å bombe sitt eget folk inntil all motstand er opphørt, eller til han selv tvinges fra makten eller tas av dage. Likeledes synes opprørerne å være fast bestemt på å kjempe videre. Vi ser også tegn til at de skaffer seg tyngre utstyr og blir bedre organisert.
Slik minner situasjonen i dagens Syria om Libya i ukene og månedene før Gaddafis fall i fjor. Forskjellen er at det internasjonale samfunnet ikke griper inn i Syria. At det er slik, kan man mistenke har med olje å gjøre. Men det skyldes nok også en enda mer uoversiktlig situasjon internt i Syria og stormaktsspill.
For både Russland og Kina stiller seg i praksis bak Bashar al-Assad. Senest kom det til uttrykk i FNs menneskerettighetsråd torsdag, da rådet vedtok en fordømmelse av Syrias angrep på egne sivile. Kun Russland, Kina og Cuba stemte imot.
Russland har en strategisk viktig flåtebase i Syria og bånd til Assad-dynastiet som strekker seg tilbake til Sovjet-tiden. Syria er også Kinas tradisjonelle partner i regionen.
Men vi skulle gjerne vite hva topplederne i Moskva og Beijing egentlig tenker i disse dager. I hele den arabiske verden merker folk seg at de to stormaktene i realiteten støtter Syrias diktator i massakren på sitt eget folk. Men det er en diktator som vakler og gjerne kan komme til å falle. Skjer det, vil både Russland og Kina ha ødelagt mye for seg selv i en region hvor en serie revolusjoner har gjort folk både friere og bedre informert, og hvor det vil bli husket hvem som stod på hvilken side i det syriske folkets kamp mot diktaturet.