Overraskende på de fleste som følger med på internasjonal økonomi, reduserte Den europeiske sentralbanken renten ytterligere i forrige uke, kun tre måneder etter at det skjedde forrige gang. Rett nok var det ikke store reduksjonen, kun 0,1 prosentpoeng, men signaleffekten var betydelig og ga seg umiddelbart utslag i svekket eurokurs i valutamarkedene. Det virker for øvrig nærmest kuriøst når innskuddsrenten i sentralbanken reduseres fra minus 0,1 prosent til minus 0,2 prosent. Innskyterne — i dette tilfellet europeiske stater - må altså betale for å ha penger stående sikkert på bok. Samtidig ligger renten Den europeiske sentralbanken krever for å låne de samme pengene videre, også på historisk lavt nivå.
Det samme gjelder jo her hjemme. I helgen har vi hørt om banker som tilbyr boliglån til under tre prosent nominell rente. Og som det fremgikk av en artikkel vi publiserte på fvn.no lørdag, har Statistisk sentralbyrå regnet seg fram til at den reelle, årlige kostnaden for et lån på én million kroner kun er 7000 kroner, når skatte- og inflasjonseffektene tas hensyn til.
At penger er så billige, er selvsagt gledelig for bedrifter og personer med stor gjeldsbyrde, ikke minst ungdom som gjør sin entré i et boligmarked hvor prisene aldri har vært høyere. Samtidig er det fort gjort å glemme eksempelvis den stadig større gruppen mennesker som både sparer opp og lever av innskuddspensjon, eller de som har levd nøysomt og har klart å opparbeide seg en sparekapital i en bank. De lider under en rente hvis rekordlave nivå ene og alene skyldes usunne forhold i internasjonal - særlig europeisk - økonomi. Pengenes pris holdes kunstig lav fordi den tiltrengte veksten uteblir, og fordi inflasjonen - vekstens nære slektning - ikke kommer opp fra bakkenivå. Og selv om norsk økonomi fortsatt virker forbløffende robust, kan ikke Norges Bank sette opp renten her hjemme. Det ville gi en kronekurs som sendte enhver eksportbedrift ad undas.
Som det ser ut nå, kommer det lave rentenivået til å vare i mange år fremover.