Miljø, samferdsel, skatter, avgifter, helse, velferd og utdanning. Dette er alle i stor grad offentlige oppgaver. Oppgaver som dagens fylker har svært lite råderett og makt over. Kommunal— og regionalminister Åslaug Haga ønsker seg nye robuste regioner i Norge. Det hun glemmer er at disse regionene trenger arbeidsoppgaver og reell makt for å overleve som en del av det norske demokratiet. Ifølge tidsplanen skal den nye forvaltningsreformen gjennomføres fra 1. januar 2010. Nye folkevalgte regioner skal erstatte dagens fylkeskommuner. De forskjellige forvaltningsnivåenes ansvar og oppgaver skal gjennomgås og avklares. Dette skal skape nye og bedre vilkår for midtleddet i dagens forvaltning. At Åslaug Haga ønsker seg robuste regioner er et prisverdig og godt utgangspunkt, men det krever at oppgavene og makten følger med. En rettrett av sykehusreformen bør være en del av denne omleggingen. For noen år tilbake gjennomførte regjeringen en reform hvor sykehusene ble flyttet fra fylkene og over til staten. Dette skapte sterke protester fra alle hold, og er fremdeles en del av den politiske debatten i Norge. Siden overtakelsen har styringen av sykehusene vært for ensidig rettet mot økonomiske målsettinger. De folkevalgte har blitt statister som organiserer fakkeltog og underskriftsaksjoner. Sykehusene må på nytt få sterkere folkevalgt styring, samtidig som positive erfaringer fra reformen blir videreført. Dagens helseforetak er en dårlig eierform for borgerne. En av sakene som opptar folk i størst grad er helsetilbudet. Når Stortinget og statsråd har ansvaret blir det for fjent for brukerne. For en tid tilbake kunne NRK melde at 17 av 19 fylkesordførere ønsket seg styringen av sykehusene tilbake til fylkene. Det mener jeg er et godt ønske - som må oppfylles. Å flytte sykehusene tilbake til mellomnivået kunne gjort regionreformen til det den bør være; en reform med tyngde og konsekvenser. Innholdet i forvaltningsmeldingen fra regjeringen handler om å flytte på en liten del av statens ressurser og oppgaver. Det er bra, men langt fra nok til å frata dagens fylker statusen som relativt arbeidsløse. Vi kan ønske oss flytting av oppgaver fra sentralt til lokalt hold, men spørsmålet blir til syvende og sist; hva er egentlig staten villig til å gi fra seg? Hva er Arbeiderpartiet og SV, med LO i kulissene, villig til å gi fra seg?Jeg har i en tidligere artikkel tatt til orde for grunnlovsfesting av det lokale folkestyret. Den debatten er også viktig i diskusjonen om oppgave- og maktfordeling mellom nivåene. Kommuner og fylkeskommuner i Norge kan ikke bestemme hvilke oppgaver de skal ha og hvilke oppgaver de vil ha. Det er det staten som bestemmer, og det er i stor grad også staten som regulerer inntektene og utgiftene til det lokale og regionale nivået. For at den nye oppgavefordelingen mellom stat og region skal være i nærheten av også å omfordele demokrati, må de nye regionene i større grad få styring med inntekter, utgifter og oppgaver. I dag er ikke forskjellene mellom Ap/SV-styrte og H/Frp-styrte kommuner og fylkeskommuner veldig stor. Alle som en kan de, uavhengig av parti, skylde på Stortinget for manglende inntekter og makt. Dette betyr at vi har et helt klart demokratiunderskudd på det lokale og regionale nivået. Skylder man på andre, har man ikke nok makt selv til å gjøre noe med det en definerer som galt og urettferdig.I forbindelse med den nye forvaltningsreformen, har vi nå muligheten til å gjøre endringer i maktbalansen mellom regionsnivået og staten. Kun ved at dét skjer kan eksistensen til regionnivået fullt ut forsvares. Jeg tror også at en grunnlovsfesting av det lokale og regionale selvstyret vil være med på å sikre den rette fordelingen av makt og demokrati i Norge, gjennom å nedfelle noen viktige prinsipper om folkestyre på lokalt og regionalt plan. Slik fylkeskommunen fremstår i dag, med stadig færre oppgaver og mindre demokratisk legitimitet, har den ingen god fremtid. Fylkeskommunen på midten av 80-tallet utførte 23 prosent av de offentlige oppgavene. I 2003 var dette redusert til åtte prosent. Det sier mye om manglende legitimitet i dagens fylkeskommune, og det sier oss at noe må endres for at det kan forsvares å beholde tre folkevalgte forvaltningsorganer. Det er demokrati å ha folkevalgte organer, men demokratiet mister sin legitimitet når det folkevalgte organet ikke har oppgaver, ansvar og makt. Et av hovedargumentene mot å opprettholde det regionale nivået, er den manglende legitimiteten i folket. Få forstår helt hva fylkeskommunen holder på med, og det er vanskelig å skille mellom hva som er fylkeskommunen og hva som er fylkesmannen. Det har de siste årene vært gjort forsøk på enhetsfylker, blant annet i Møre og Romsdal. Et enhetsfylke betyr at fylkesmannsembetet er slått sammen med fylkeskommunen. Det betyr at kommunene, privatpersoner og næringslivet har en kanal inn til det regionale nivået, og ikke minst er det kun én kanal ut av systemet. Her er det demokratiet og de folkevalgte som har fått større makt. Det er viktig hva slags styringsform det regionale nivået skal ha, og enhetsfylkemodellen er den beste måten å organisere mellomnivået på. Kanskje handler ikke den viktigste reformen om regionalisering i det hele tatt. Kanskje den i første rekke bør handle om demokratisering av det fylket vi har i dag? Kanskje handler det kun om å flytte makt fra stat til folkevalgte.