Får vi endelig den høyst påkrevde debatten om NATOs nye rolle? Mye tyder på det. Fredag skrev Dagsavisen om et kommende «opprør» mot NATOs nye strategiske konsept. Opprøret kommer i form av et opprop til regjeringen undertegnet av en rekke samfunnstopper, blant annet leder av Stortingets Nobelkomité, professor Francis Sejersted, tidligere statsminister Per Borten, Sp's generalsekretær Kjell Dahle, Finn Gustavsen og forfatterne Kjartan Fløgstad og Vigdis Hjorth.Begrunnelsen for oppropet er delvis direkte uenighet i NATOs nye rolle som en offensiv militær «brannslokker», i stedet for en defensiv forsvarsallianse. Men også den nesten totalt manglende politiske debatten i Norge, som i de fleste andre NATO-land, omkring alliansens nye strategi, blir brukt som argument bak det kommende opprøret.Det siste er vi hjertens enig i. Den radikale endringen av alliansen fra preventiv avskrekkingsmaskin til det mange kaller de rike landenes verdenspoliti, fant sted noen hektiske aprildager i vår da Kosovo sto i brann. Det lenge planlagte NATO-toppmøtet i Washington skulle være en storslagen feiring av 50-årsjubileet, deriblant «seieren» i den kalde krigen, og en endelig godkjenning av alliansens nye strategiske konsept.Toppmøtet fikk i stedet mer form av å være et raskt sammenkalt krisemøte om Kosovo og NATOs luftkrig mot Jugoslavia. Til tross for dette ble også det nye konseptet, drevet fram av USA og Storbritannia, vedtatt uten de store konfrontasjoner. Frankrike mukket naturligvis. Men med uklarheten og dermed tolkningsmulighetene omkring kriteriene for en aksjon fra NATOs side, ble alliansens enhet reddet.Vi skal ikke gå inn på diskusjonen om hva som egentlig ligger i det nye konseptet, om det blant annet er en trussel mot FNs rolle, og om hvor stor aksjonsradius rent geografisk NATO nå har utenfor det europeiske kjerneområdet. Men det er all grunn til å beklage det nesten totale fraværet av debatt omkring NATOs nye rolle, både i regjering og storting. Den akutte Kosovo-krisen er ingen unnskyldning. Den nye NATO-strategien for «det neste århundret» var lenge forberedt og behandlet i de nødvendige fora der Norge også er med.For Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som er blant drivkreftene bak oppropet, må det imidlertid være et tankekors å konstatere at Norge ikke har stort annet å gjøre enn å følge NATO-hauken USA. Som EU-medlem kunne vi deltatt i det interessante arbeidet som nå pågår for å skape et eget europeisk sikkerhetskonsept med mulighet for større europeisk handlefrihet i forhold til nettopp USA. Selv om Norge er bundet på hender og føtter til det nye NATO-konseptet, er selv en forsinket debatt positiv. En bevisstgjøring om hva norske unggutter, og Norge med sine humanistiske tradisjoner, nå risikerer å måtte delta i, er helt nødvendig. Den demokratiske debatten er uteblitt, og uten den er det vanskelig å få den folkelige oppbakkingen som er helt nødvendig når liv og helse står på spill for egne borgere, kanskje langt utenfor Norges grenser.