Siste utspillet fra Solberg er at et kriserammet Sp vil komme i skvis mellom et stort SV og Ap, og ha lite å hente i et samarbeid med venstresiden.

Solbergs bekymring for Sp virker merkelig, og vi har vanskelig for å skjønne at hun bruker såpass mye energi på politiske motstandere. Særlig sett i lys av situasjonen for Høyres samarbeidspartnere i regjeringen. Hvis Høyre har som mål å fortsette i regjering etter valget neste høst, bør KrFs rekordlave oppslutning og et Venstre av mikroformat bekymre Solberg mer enn hva Sp eventuelt kan oppnå sammen med Ap og SV.

Mens Høyre strutter av selvtillit, og holder stand på meningsmålingene, brer mismotet seg i KrF. Både oppslutningen om og tilliten til partiet er på et historisk lavmål. Mange i partirekkene begrunner nedturen med den sterke bindingen til Høyre. Partiveteranene Kåre Kristiansen og Hans Olav Tungesvik mener KrF bør ut av regjeringssamarbeidet.

Solberg bidro i sommer til å øke frustrasjonen i KrF da hun stemplet partiets alkoholpolitikk som naiv. Men det er ikke bare alkoholen som skaper gnisninger mellom KrF og Høyre. Kampen for verdens fattige og forfulgte, hensynet til miljø, forholdet til Israel og hardkjøret mot kommunene om sammenslåing har fått kritikerne til å etterlyse KrF-stempelet på regjeringens politikk.

Etter valget i 2001 inntok Høyre regjeringskontorene etter mange år i skyggenes dal. Partiet trives i posisjon, og får også mye av æren for de resultatene regjeringen har oppnådd. Den viktigste oppgaven for Erna Solberg og Høyre fram mot valget, blir ikke å stikke flest mulig kjepper i hjulene for regjeringsalternativet på venstresiden, men å gi «førstehjelp» til KrF og Venstre. Det er forutsetning for regjeringens videre liv.

Et svar på hvor langt Høyre er villig til å strekke seg i forhold til KrF og Venstre, får vi når statsbudsjettet legges fram til høsten. Skal de to kriserammede partiene få noe å vise til i det året som gjenstår fram til valget, er Høyre nødt til å forsake en god del av sin egen politikk. Skatteløftene fra Sem-erklæringen er allerede brutt, men det er ikke nok til å tilfredsstille KrF og Venstre. Det påtrengende spørsmålet for Erna Solberg og Høyre er hvor mye partiet må ofre av egen politikk for å bevare samarbeidet.