Den dramatiske medlemsflukten bør egentlig ikke overraske KrF-ledelsen, for partiet er ikke lenger bare i utakt med andre partiers velgere, men også sine egne. For kort tid siden kom en meningsmåling som viser at kun 10 prosent av velgerne vil ha Bondevik-regjeringen. Det mest foruroligende for KrF er likevel at partiets egne velgere foretrekker andre regjeringsalternativer enn det ledelsen har satset på.

Det var store forventninger i KrF da Dagfinn Høybråten overtok som partileder for et år siden. Han uttalte at målet var å øke oppslutningen om partiet til 10 prosent. I året som har gått, har han drevet KrF i konservativ retning, men selv om han har tilført den politiske debatten mer kristendom og moralisme, har partiet vanskelig for å skape trygg avstand til sperregrensen. Et av Høybråten og KrFs problemer er at mange kristne velgere synes å mene at Fremskrittspartiet ivaretar deres interesser bedre enn KrF.

Personkonflikter har ridd KrF som en mare de to siste årene. Mange trodde på en endring da partiet kvittet seg med Valgerd Svarstad Haugland som leder. I stedet måtte partiet gjennom en opprivende indre strid for å få den nye partilederen nominert til Stortinget. Det skapte mange unødvendige sår. Striden endte til slutt med at Høybråten fikk førsteplassen i Rogaland.

At KrF stamper i kraftig motvind fikk vi også bekreftet i Opinions partibarometer for Fædrelandsvennen i oktober i fjor. Målingen viste at KrF er falt fra å være det største til å bli det fjerde største partiet i Vest-Agder. Med et slikt valgresultat ville partiet ha mistet ett av sine to mandater i fylket. Vest-Agder har vært en bastion for KrF, og at velgerflukten også er tiltakende her, gir grunn til bekymring i partiet.

Personkonfliktene er selvsagt noe av årsaken til at velgerne mer og mer skyr KrF. Dagfinn Høybråten advarte mot akkurat dette i november i fjor da han uttalte at partiet vil råtne på rot om partimedlemmer fortsetter å behandle hverandre så hensynsløst. Samtidig er det liten tvil om at KrF deltakelse i regjeringen sliter voldsomt på tilliten til partiet, ikke minst ute i distriktene. Det er åpenbart at KrF har en jobb å gjøre med å komme ukulturen i egne rekker til livs. Men partiet må også ta stilling til om det skal fortsette i en politisk retning som flere og flere velgere ikke vil.