Leer-Salvesen har intervjuet 19 tilfeldig utvalgte prester i Oslo og Agder og Telemark bispedømmer. Prestene er blitt forelagt noen etiske problemstillinger og spurt hvordan de som sjelesørgere og rådgivere ville ha rådet mennesker i disse tilfellene. Resultatene er oppsiktsvekkende med tanke på det folk flest oppfatter som Kirkens syn.

15 av prestene aksepterer homofilt partnerskap. 11 har snudd i spørsmålet, fra avvisning til aksept. De forklarer at det har skjedd i møte med mennesker — noe som ikke er overraskende. Det er lettere å forholde seg til lovens bokstav så lenge det handler om kjølige, teoretiske vurderinger. Stilt overfor levende mennesker, som rammes av, og lider under rettroenhetens svøpe, blir gjerne tidligere overbevisninger satt på prøve.

Prestene tar et oppgjør med gammel stempling av samboerskap og gjengifte som synd. De fleste som vies i dag, er allerede samboere. De har gjerne barn, og har bodd sammen i flere år før de eventuelt gifter seg. Folk skiller seg og finner nye partnere. Mange ønsker å gifte seg igjen. Prestene synes å ha innsett at skal Kirken ha mulighet til å kommunisere med dagens mennesker, må den ta hensyn at samlivsformene har endret seg. Stemples alle som ikke lever i livslangt heterofilt ekteskap som syndere, opplever mange at Kirken taler et budskap som ikke angår dem.

Det betenkelige er at prestene uttaler at de vegrer seg for å delta i den offentlige debatten om disse spørsmålene. Årsaken er at de finner det for belastende. Det forteller mye om hvor lavt det fortsatt er under taket i Kirken. Undersøkelsen bør oppmuntre flere prester til å vise frimodighet i det offentlige rom, for det er åpenbart at svært mange av dem ønsker en inkluderende og romslig folkekirke.

Vi trenger en åpen og fordomsfri debatt i Kirken, for det må finnes løsninger på vanskelige etiske spørsmål som ikke diskriminerer eller stenger mennesker ute. Kjernen i evangeliet Kirken er tuftet på, er kjærligheten, og det burde være en garanti for romslighet. Prestene i undersøkelsen forteller hva de opplever i møte med levende medmennesker. Kanskje er det på det nivået Kirken bør operere oftere for å skape nærhet og vise at den bryr seg.