Hver av hendelse må stå for seg. Likevel reises igjen spørsmålene om hvordan unge mennesker blir i stand til å utføre slike ugjerninger? Og teoriene er mange. Vi vet noe om hvordan Anders Behring Breivik ble i stand til å utføre drapene. Mye av dette fortalte han selv under rettssaken. Han brukte lang tid på å forberede angrepet. Etter hvert isolerte han seg fra tidligere venner, og brukte mye tid på nettet. I denne perioden trente han seg på ulike teknikker som gjorde det mulig for han å distansere seg følelsesmessige, tankemessig og rent fysisk fra ofrene. Han utviklet en slags militær sjargong hvor ofrene ikke ble omtalt som mennesker, men som «legitime og ikke legitime mål». Han trente på det han omtalte som ulike «av-emosjonaliserende» teknikker. Dette var mentale teknikker som skulle «hamre ut» emosjoner som kunne forstyrre han særlig under gjennomføringen av angrepet. Under angrepet var han kledd i en slags politiuniform. Uniformen hjalp til å maskere det personlige. Den fungerte som et fysisk vern mot alle former for plutselig fellesskap og identifikasjon med ofrene. Breivik sine forberedende teknikker er ikke ulike de som nazistene tok i bruk under andre verdenskrig. På den måten var det mulig å drepe med kaldt blod, skriver sosiologen Zygmunt Bauman, fordi man gjennom å avpersonalisere og distansere seg fra ofrene klarte å nøytralisere et slags menneskelig instinkt av medfølelse.
Dansk jøde føler seg utrygg
Å forhindre at terrorhandlinger gjentas krever en mobilisering på mange områder i samfunnet også innenfor utdanningsfeltet. I lørdagens utgave av Aftenposten (21. februar 2015) kan vi møte to unge
Kunnskap er viktig også for å opprettholde og utvikle demokratiet.
stemmer som peker på noe avgjørende med relevans for skole og undervisning. Den ene stemmen tilhører Philip Dimisits Lerer som er 21 år, dansk og jøde. For første gang, skriver han, har han følt seg utrygg og utsatt i det danske samfunnet. For at han skal la sine kommende barn vokse opp i Danmark, er det avgjørende at Danmark er et land som favner bredt og gir plass til flere kulturer. Veien fremover går ikke gjennom strengere straffer og lukkede grenser, men at det handler om « … hvordan skaper vi et samfunn hvor alle føler seg velkommen».
Alle skal kjenne seg velkommen
I Norge er skolen den offentlige arenaen hvor barn og unge møtes ansikt til ansikt over lang tid. Skolen er et slags verksted hvor barn og unge får trene seg på å leve sammen. Ideelt sett kan dette verkstedet eller samfunnet i miniatyr være grunnlaget for en forestilling om gjestfrihet. Alle skal kjenne seg velkommen. Den enkelte sin deltakelse blir verdsatt og lyttet til. Det finnes mange barnehager og skoler som hver dag gjør en stor innsats for å forhindre at barn av ulike grunner kjenner seg utestengt og utfryst. Kanskje er det en slik skole som 17 år gamle Hajrah Arshad fra Oslo har gått på? Hun er den andre unge stemmen som viser vei fremover. Hajrah er en av initiativtakerne til arrangementet «Fredens ring» ved synagogen i Oslo. Hun håper at initiativet skal føre til at det kan bli lettere for alle ungdommer i Norge å være muslim og å være jøde. At det skal være plass til alle, slik at alle kan leve sammen i fred og kjærlighet. Hun får spørsmålet: Hvor får du ditt engasjement fra? Mye fra foreldrene, svarer hun, men aller mest fra lærerne på Sagene: «De gav meg selvtillit og tro på at jeg kan fikse det meste om jeg bare vil. Og de oppmuntret meg til å ta ordet og ytre meg». Honnør til lærerne på Sagene skole!
Ruste barn, unge og voksne
I læreplanverket for den 10-årige grunnskolen står det i første setningen: «Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi». I de siste 10-15 årene har det vært satset mye på å gi barn og unge grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving, regning og i bruk av digitale verktøy. Det er viet mindre oppmerksomhet til spørsmålet om hvordan skolen kan hjelpe barn til å ha overskudd og «vilje til å stå andre bi». Den politiske og forskningsmessige satsingen har i hovedsak vært orientert mot Pisa-resultater og hva slags kvaliteter som skolen må satse på for at resultatene skal bli bedre. Kunnskap og utdanning er sentrale investeringsfaktorer for fortsatt økonomisk vekst. Men kunnskap er viktig også for å opprettholde og utvikle demokratiet. Mens vi noe enøyd har stirret på tester, dokumentasjoner og målinger i skolen har andre viktige oppgaver kommet i skyggen.
Kunnskap om å leve sammen
De tragiske hendelsene de siste dagene har aktualisert viktigheten av kunnskaper om hvordan kan vi leve fredelig sammen. På den ene siden er dette spørsmålet på agendaen nærmest daglig i barnehager og skoler. Men vi trenger en sterkere synliggjøring og satsing gjennom forskning og systematisk kunnskapsinnhenting. Vi trenger å lære mer om de gode eksemplene fra skolens hverdagsliv, i tillegg til å samle innspill fra en rekke aktører i regionen innenfor kultur, frivillige organisasjoner, politi, helse — og velferdsarbeid. Men ikke minst trenger vi stemmene til de unge selv.