For 1700-tallet betyr opplysningstid, da fornuften skulle råde og etterprøve alt. Intet skulle fredes, men underkastes kritikk, også forståelsen av Jesus.Jesus fascinerer. Barnet fra Betlehems-natten vokste opp. Som 12-åring forbløffet han de lærde i tempelet. Han ble også assistent for Josef i snekkerboden. Men en dag hengte han fra seg snekkerforkleet, og begynte vandringene langs Galileas stier.
«Jakten» på Jesus
Hvem er han, egentlig? Dette spørsmålet har engasjert forskere i over 300 år. «Jakten» på Jesus har foregått i en historie som spenner over tre faser. Dette ble en langvarig debatt, men lite kjent blant folk flest. Her vil prøve å gi hovedmønsteret i forskningens jakt på den historiske personen Jesus, vel vitende om at vi her må droppe en rekke detaljer. Å granske Jesu liv og gjerning er en viktig oppgave, for kirken lever av den Jesus som Bibelen tegner for oss.
Det er ingen tvil om at Jesus var jøde.
Den første fasen (som i faglitteraturen ofte omtales som The first eller The old Quest) varte fra 1778 ca. 1920. Den tok altså til i rasjonalismens tid. Dette er den eldre kritiske Jesus-litteraturen. Den var nettopp preget av tidens rasjonalisme. Her er det mange navn å vise til, men vi nøyer oss med å omtale Albert Schweitzers brede fremstilling av Jesu-liv-forskningen i dens første fase (1906, utvidet i 1913). Disse liberale og fornuftsstyrte forskerne så i Jesus fremfor alt et smittende etisk ideal.
«Romanlignende fraser»
En fransk katolikk som anvendte mange av protestantenes tanker skrev en litterær fremstilling av «Jesu liv». Schweitzer bedømte denne fremstillingen som en samling «romanlignende fraser». Albert Schweitzer fant at periodens forskere bare hadde projisert egne ideer og idealer tilbake på Jesus-skikkelsen. Den berømte legen, musikeren og teologen så i Jesus først og fremst en endetidsprofet.
Den liberale teologiens optimistiske tone forduftet etter den 1. verdenskrig. Isteden fulgte en periode hvor 1900-tallets to store B-er dominerte: Karl Barth med sin nyortodokse Guds-ord-teologi og Rudolf Bultmann med sitt fokus på kjernebudskapet (som han med et gresk lånord omtalte som kerygma ’et).
Som 12-åring forbløffet han de lærde i tempelet. Han ble også assistent for Josef i snekkerboden. Men en dag hengte han fra seg snekkerforkleet, og begynte vandringene langs Galileas stier
Bultmann gikk etter hvert sin egen hyperkritiske vei. Han skjøv Jesus tilbake til jødedommen, og reduserte ham til en av forutsetningene for Det nye testamentets teologi. Den urkristne teologi kom først med Paulus og Johannes, påsto han. Bultmann og Barth tilførte ikke den historisk innsiktede Jesus-granskningen mye ny kunnskap. Bultmann inngikk allianse med eksistensfilosofien, mens Barth var dogmatiker. Bultmann underkastet evangelienes fortellinger en radikal kritikk, men for ham var ikke det så farlig, ettersom kjernebudskapet som utfordrer til ekte eksistens likefullt sto fast, mente han.
Minimumsviten om Jesus
Den 2. jakten på den historiske Jesus («The New Quest») begynte i 1954 og varte til ca. 1980. I 1954 begynte den fremste av Bultmanns elever, Ernst Käsemann, et oppgjør med sin lærer. Det går i lengden ikke an å redusere Jesus til et stikkord for det urkristne kjernebudskapet. Noe må vi positivt kunne si om Jesus, hevdet Käsemann. Så begynte jakten på en historisk sikret minimumsviten om Jesus. Og da ble det
Albert Schweitzer fant at periodens forskere bare hadde projisert egne ideer og idealer tilbake på Jesus-skikkelsen.
spørsmål etter avklarende kriterier. Et mye brukt skillemerke er «forskjellskriteriet». Poenget her er at det som adskiller seg fra jødedommen, altså det som synes originalt i Jesu munn, kan være ekte Jesus-stoff. Dette synspunkt reagerte en rekke jødiske forskere på, for de ville nettopp betone at Jesus opptrådte som en (reform-)jøde. De ønsket å føre Jesus hjem til hans sosiale og religiøse kontekst. Noen påsto at Jesus selv var en fariseer, slik at Jesu hyppige kontroverser med denne gruppen var et oppgjør innen egen krets!
Dermed kommer vi over til den 3. fase i jakten på Jesus, i forskningen omtalt som The third Quest, og vel hvor vi fortsatt befinner oss.
Det er ingen tvil om at Jesus var jøde. Dagens ledende forskere betoner nettopp at vi må søke å forstå ham på bakgrunn av Det gamle testamente og jødedommen. Den sosialhistoriske tilnærming til Jesu liv har også medført at han av ulike forskere plasseres i forskjellige sosiale miljøer. Således vil noen si at Jesus tilhørte det folkelige og jordbrukspregede Galilea og ikke det mer urbane området rundt Jerusalem. Andre sier at Jesus opptrådte som en hellenistisk visdomslærer. Man finner et nytt aspekt, et lite motiv, og blåser det opp, ser det ut til. Og proporsjonene forvrenges.
Jesus som historisk person
De seneste årene er også ikke-bibelske tekster blitt trukket inn i et forsøk på å kaste mer lys over Jesus som historisk person. Seriøs forskning ser dette mer som et sidespor, og som iblant har ledet ut i vidtgående spekulasjoner.
Når man ser denne forskningen under ett, er det noen konklusjoner som gir seg:
1. Denne type forskning er nødvendig, for kirken har sitt liv av der bibelske Jesus-bildet.
2. Det beste og mest troverdige bilde av Jesus får vi ved å plassere ham innenfor den gammeltestamentlige og jødiske konteksten som utgjorde hans bakgrunn og samtid.
3. Å fastholde at Jesus var jøde, er viktig for den dagsaktuelle dialogen mellom kristne og jøder og muslimer.