Rett nok svingte partiet seg opp til 21,4 prosent ved kommunevalget i fjor, men trenden har vært en oppslutning på nivå med valgresultatene under ørkenvandringen på 1940— og 50-tallet.Det kan virke som om Høyre nå males mellom alle de møllesteiner som kverner rundt i dagens politiske liv. På dets høyreside har Fremskrittspartiet rullet fram og blitt Norges største parti - på venstresiden er sentrumspartiene og Arbeiderpartiet igjen i ferd med å finne sammen i et budsjettsamarbeid.Tilbake står et Høyre uten innflytelse. Det deler i så måte skjebne med SV, og det er etterhvert blitt normaliteten for vårt en gang så kraftfulle konservative parti.På mange måter er Høyres skjebne et resultat av høyre-ideenes suksess. Det er en skjebnens ironi at mens partiets kampsaker nå er i ferd med å realiseres, står partiet ribbet tilbake. Nedleggelse av fylkeskommunen, statlig overtakelse av sykehusene, delprivatisering av Statoil og åpning for EU-medlemskap har vært fanesaker for Høyre det siste tiåret.Nå er de blitt adoptert av og blitt stuerene i Arbeiderpartiet. I så måte er politikken nådeløs overfor eierskapet til politiske ideer. Både Høyre og Fremskrittspartiet må nå finne seg i å sitte på sidelinjen og være tilskuere til at Arbeiderpartiets landsmøte fremstilles som det politiske verksted hvor den nye politikken formes - mens de som unnfanget ideene er plassert i politikkens skammekrok.Mot denne for Høyre dystre politiske bakgrunn er det naturlig at spørsmålet om partiprofil, image og lederskap igjen reises innad i partiet. I gårsdagens avis kunne vi melde at Vest-Agders egen Ansgar Gabrielsen nå omtales i høyre-kretser som ny lederkandidat i partiet. Vi hører ikke til dem som tror at partier i kriser løser sine problemer med hyppige lederskifter. Men i 2002, når ledervalget står på dagsorden i Høyre, har Jan Petersen sittet som partileder i åtte år. Med dagens omløpshastighet for norske partiledere er dette lang tid.Og selv om Jan Petersen ikke har påført partiet noen dype sår, har han heller ikke klart å profilere partiet slik John Lyng, Kåre Willoch og Erling Nordvik i sin tid maktet. Og det er dette som er Høyres og Jan Petersens problem - Høyre har det siste tiåret fremstått som et dvaskt og nærmest overflødig parti i dagens partiflora. Skoleflinke, urbane og til dels arrogante partiledere med røtter i Oslo-gryta har også gitt partiet en lite folkelig appell.Vi har tidligere ment at Høyre hadde trengt partiledere som Erlend Rian fra Tromsø, Johnny Bernander fra Kristiansand, Arne Rettedal fra Stavanger eller Marvin Wiseth fra Trondheim. De hadde kunnet gjenopprette kontakten og kontrakten med den folkebevegelse som skapte høyrebølgen på 80-tallet. I det minste ville de hatt sans for å aktivisere de understrømninger blant velgerne som kunne skape noen nye høyre-dønninger.Ansgar Gabrielsen er av samme støpning. I Høyre kommer det ikke noe bedre fra bygdene nå for tiden. Ansgar Gabrielsens kandidatur som ny Høyre-leder bør kunne samle bred oppslutning i partiet.