Fremskrittspartiet har i alle år vært en knallhard kritiker av den form for regional— og distriktspolitikk som er blitt bygd opp i etterkrigstiden.Men når meningsmålingene viser at partiet slår Arbeiderpartiet ned i støvlene i den nordlige landsdel, begynner Hagen å bevege seg. Da serverer han vareprøver fra et raskt konsipert linjeskifte og uttaler at det ikke lenger nytter «å snakke om hva man sa for en del år siden, da den økonomiske situasjon og andre forhold var ganske annerledes». Slik bereder Hagen vei for den mulighet at han kan komme til å sitte i en regjering som også skulle utmeisle en politikk for Nord-Norge.Dette er toppmål av opportunisme. For uansett om vi er rike eller mindre rike her til lands - ingen kjenner forresten oljeprisen etter valget neste år - et partis politiske retning må ligge fast, selv om utmålingen av et virkemiddel kan variere med budsjettsituasjonen. Dersom Hagen nå forbereder en annen linje når det gjelder overføringer til utkanter og spredtbygde strøk, er det et brudd med hva han tidligere har stått for.Likevel ligger det kanskje en slags logikk i dette. For vi har sett det i land etter land i Europa at de liberalistiske ideene som det nye høyre plukket opp ved overgangen mellom 70- og 80-tallet, gradvis er blitt erstattet med mer isolasjonistiske og nasjonalistiske synsmåter. I så måte er Fremskrittspartiet typisk gjennom sitt skifte av EU-syn. Det skulle derfor ikke forundre om en revurdering av landbruks- og distriktspolitikken blir neste trekk fra partiet.Dette er likevel ikke en operasjon Fremskrittspartiet kan foreta uten å risikere å tape noe av det partiet har vunnet i sentrale strøk av landet. Fremskrittspartiet begynte som et Oslofjord-fenomen. Det bør det ikke glemme i iveren etter å tekkes nye velgergrupper. Det bør også slå partiformann Hagen at partiet hans nå gjør det skarpt i Nord-Norge til tross for partiets tradisjonelle kritikk av distriktspolitikken. Det er således ikke sikkert at potensialet ved å endre politikk er all verdens.De neste ukene må uansett gi en avklaring på hva Fremskrittspartiet vil dersom det kommer til makten neste høst. Nå synes det å råde en like oppstemt stemning i partiet som det råder depressive tilstander i Arbeiderpartiet. Og en slik konstellasjon av manisk-depressiv politisk klima gir ikke gode betingelser for fornuftige forslag. Hagens vettløse u-sving om distriktspolitiske overføringer, kan være et godt eksempel på det.